|
Rettergang til ettertanke
Denne uken ble Rahmi Sahindal
dømt til fengsel på livstid for drapet på sin datter Fadime. En
likvidering, kaller den svenske dommen det. Én mann satt på
tiltalebenken, men sto flere bak?
Professor i sosialantropologi Unni
Wikanhar fulgt rettssaken mot Rahmi Sahindal i Uppsala
tingsrett. Hun har også lest politiavhørene av vitner som ikke ville
stå frem i retten, deriblant Fadimes mor. Svek hun sin datter? Saken
maner til refleksjon og ettertanke, skriver kronikøren.
Den 4.
februar ble Fadime Sahindal stedt til hvile fra Uppsala domkirke.
Domprost Koivunen Bylund forrettet. "Fadime var en av vår tids
martyrer," sa hun, "la oss takke Gud for Fadime, for at hun gjennom
sin ureddhet, styrke og kjærlighet til livet har gitt mot og kraft
til så mange".
Domprostens ord må ha lydt som hån i ørene på enkelte av dem
som var til stede. Under rettssaken mot Fadimes far i Uppsala
tingsrett nylig ville ingen i slekten - med ett unntak - vitne.
Unntaket var søsteren Songül på 23 år. Hun har brutt med familien,
og var blitt oppfordret til ikke åvitne. Songül, moren og
lillesøster Nabile på 13 år var vitner til drapet, som skjedde i
Songüls leilighet den 21. januar i år. Fadimes far, Rahmi Sahindal,
har erkjent at det var han som skjøt sin datter. Han gir en
konsekvent og konsistent beretning om hvorfor hun måtte drepes, og
hvordan drapet kom til å skje. Fadime var en hore. Hun kastet skam
over hele familien. Å drepe henne var "den siste løsningen".
Han innså at han ikke kunne bli kvitt henne på annet vis.
"Problemet er slutt nå." Men han er en far, og ingen far vil vel
drepe sin datter. Derfor må han være syk. Han ber om å bli behandlet
som en syk mann. En psykiatrisk sakkyndig rapport som legges frem i
full offentlighet, konkluderer med at mannen ikke er syk, ikke
engang depressiv, men han har et primitivt og naivt tenkesett, er
intellektuelt underutviklet og manglerevne til empati. Men ingen i
slekten vil stå frem og støtte eller underminere dette syn. Tre
vitner er stevnet. Alle unnslår å uttale seg. Den ene, en fetter,som
Rahmi ringte til for å fortelle om drapet, og som igjen kontaktet
Fadimes morbror, som kontaktet politiet, sier at han kan ikke vitne
mot sin morbrors sønn og kompis gjennom 50 år.
Dommeren underretter ham om at hankan bli tiltalt for mened.
Han forblir i vitneboksen, men husker ingenting, ikke engang hvordan
han fikk vite at Fadime var blitt drept.
"Men du må da huske det," sier aktor, "at Fadime var drept,
var jo en spesiell hendelse". "I mitt liv er det ingen spesielle
hendelser," svarermannen.
Fadimes mor
vil heller ikke vitne. Hun orker ikke, sier hun. Hun har jo fortalt
alt hun vet til politiet. Hun underrettes om at dommerne kun kan
forholde seg til hva som fremkommer i retten. Hun står på sitt.
Datteren Songül sender henne et drepende blikk.
I pausen etterpå står moreni korridoren og gråter. Neste dag
kommer hun ikke.
Morens bror unnslår seg - og har rett til det - på grunn av
sitt nære slektskap. Aktoratet frafaller vitneprov fra Nabile på 13
år.
Så står søsteren Songül igjen som den eneste som kan hedre
Fadimes minne. Hun tegner et bilde av en modig og omsorgsfull kvinne
hvis brøde i livet var at hun valgte sin egen vei. 19 år gammel ble
hun kjær i Patrik. De ønsket å gifte seg.
Faren samtykket etterhvert, mens slektennektet: Hvis Fadime
fikk gifte seg med en "svenske" (Patrik varsvensk-iransk), kom alle
jentene til å ville det samme.
I et intervju på svensk TV i 1998, da Fadime sto frem etter å
ha anmeldt sin bror og far for vold og trusler, sa hun selv: Å drepe
henne er den eneste måten slekten kan gjenvinne sin ære på.
Hennes fars ord i retten: "Det var den siste løsningen;
problemet er slutt nå", er fullstendig i pakt med Fadimes egen
forståelse av sin slekt og dens kultur. Hun visste hva hun
risikerte, men må ha vært håpefull. Ellers ville hun knapt ha kommet
til Uppsala den 21. januar 2002 for å ta avskjed med sine kjære før
hun skulle reise til Kenya for å studere i ett år. Alt var pakket og
klart. "Den siste løsningen" tok altså fire år før den ble
gjennomført. I mellomtiden bodde Fadime i Sundsvall og Östersund,
der hun studerte (Patrik døde i mai 1998).
I sin forsvarstale sier faren at han hadde jo sagt
tilpolitiet at hun ikke måtte få komme til Uppsala. "Denne Fadime"
(som han konsekvent kaller henne), forulempet ham. Hun utleverte ham
til verdensopinionen. I hans fremstilling er hun overgriperen, han
offeret.
Dette temaet, at hun ikke måtte komme til Uppsala, dukker
også opp i den dramatiske vendingen rettssaken tar i siste minutt,
da en nevø plutselig melder seg og påstår seg å være morderen. I
politiforklaringen heter det:
"Han har villet skyte Fadime siden 1997-98, da Fadimes bror
kom i fengsel og alt mediestyret begynte. Fadime var en hore. Rahmi
sverget på at hvis hun kom tilbake til Uppsala, så kom noen til å
drepe henne. Fadime trakasserte Rahmi. Hun sa blant annet at hun
skulle flytte tilbake til Uppsala. Hun kastet skam på hele slekten
Sahindal i Uppsala. Nå er æren gjenopprettet.Hadde hun bare forblitt
i Östersund, så hadde ingenting hendt. Han angrer intet og ville ha
gjort det samme om igjen. Songül er også en hore." Forklaringen står
ellers ikke til troende, og mannen blir ikke ført som vitne. Hvorfor
påtok han seg skylden? Han beundret Rahmi og ønsket å bli en helt i
slekten, sier enkelte familiemedlemmer. Dette er i pakt med en
æresdrapstradisjon: Det spiller liten rolle hvem som soner. Å påta
seg en annens skyld er et rasjonelt valg som kan gjøre en mann til
helt. I sitt vitneprov sier Songül at faren var den som avfyrte
skuddene, men hun vet at slekten står bak. Drapet var planlagt. Hun
har overhørt samtaler om at Fadime måtte drepes. Hennes
saksfremstilling er helt på linje med den Fadime ga i 1998 til
svensk TV. Det handlet ikke om en mannsvurdering, men et kollektivt
syn. Enkelte mannlige slektninger himler med øynene og rister
oppgitt på hodet under Songüls vitneprov. Noen snakker spontant til
meg (som har fått anvist plass midt blant dem), og sier at alt hun
sier er løgn. Hun vil bare bli kjendis, akkurat som Fadime.
"I denne saken er det bare én ting som harstått i mediene som
er sant," sa et fremtredende familiemedlem til meg, "at Fadime er
død. Resten er løgn."
Saken er blitt et mareritt, ikke bare for slekten, men for
alle kurdere i Sverige. Flere sier det samme: Mediene er
ikkeinteressert i deres historie. Mediene fremstiller dem som
monstre. Det er en tragedie at Fadime ble drept. Ut over det er alt
løgn.
For en slekt som ønsket å rehabilitere seg, er den nevnte
nevøs inngripen i rettsprosessen lite tjenlig. Hva gjør denne
mannen? Gir en fremstilling som er i pakt med en
æresdraps-tradisjon.
En slik kodeks har visse karakteristiske trekk: Ære er et
kollektivt fenomen; tapt ære kan bare gjenvinnes ved visse, klart
definerte handlinger; i ytterste instans må den uærbare kvinnen
likvideres; æresdrap forutsetter et bifallende publikum; skammen
oppstår ikke før den blir offentlig. Sistnevnte går som en rød tråd
gjennom Sahindal-saken. Igjen og igjen minnet Rahmi Sahindal retten
om at det var mediene og Fadimes bruk av offentligheten som ble
hennes bane. "Altså en 26-årig datter som studerer ved
universitetet, det er hun som skulle hjelpe en sånn far som er i min
situasjon; det hun har gjort mot meg - jeg vet ikke hvordan jeg
skalforklare det til dere," sier Rahmi Sahindal.
Og jeg forstår hvorfor Fadime sa "stakkars pappa!" flere
ganger den kvelden hun ble drept. Faren er også et offer - for en
kulturkonflikt nesten uten sidestykke.
Spørsmålet gjenstår: hvordan kunne Fadimes mor
svike sitt barn? Ikke bare unnlot hun å vitne, hun oppfordret også
Songül til å la være: "Det som er hendt, er hendt. Ikke si noe til
politiet!" Fadimes mor har mange hensyn å ta, spesielt omsorgen for
Nabile på 13 år, som så sin far skyte sin søster. Moren klandrer seg
selv for drapet: Var det ikke for henne, ville Fadime ikke kommet
til Uppsala.
Etter 20 år i Sverige snakker moren kun en lokal variant av
kurdisk. Med opphav i et samfunn der staten er åbetrakte som fiende,
kan hun knapt fatte en svensk rettstradisjon. Fadime var drept.
Faren hadde erkjent drapet. Hva mer var det å si? For meg ble
rettssaken i Uppsala en rystende og tankevekkende opplevelse av
kulturkonflikt, kulturkollisjon og det arbeid som gjenstår i å skape
integrasjon. I min opplevelse var saken uhyggelig, men ikke
gåtefull. Selv den dramatiske vendingen da nevøen sto frem, hadde
sin krystallklare logikk.
Likeså den psykiatrisk sakkyndiges fremstilling avtiltalte
som "primitiv" og "naiv". Primitiv for hvem? Rasjonaliteten har
mange ansikter.
Dommen er falt. Rahmi Sahindal har fått lovens strengeste
straff for å ha likvidert sin datter under særdeles skjerpende
omstendigheter. Fadime er blitt en martyr. "La oss takke Gud for
Fadime," sa domprosten i sin minnetale.
Vil hun få se sin søster før begravelsen? spør Nabile
politiet dagen før. "Jeg ville så gjerne legge noe i hånden hennes."
"Den galne jævel, han tok mitt barn!" skrek Fadimes mor.
I Fadimes ånd må arbeidet for å integrere mennesker som
hennes kjære foreldre gå videre.
E-post til: kronikk@aftenposten.no
Postadresse:
Aftenposten, postboks 1178 Sentrum, 0107 Oslo. Faks
22864089.
Kronikklengden er på 8000-8500 tegn inkl.
mellomrom. Søndagskronikker maks. 11500 tegn.
Foto av
kronikkforfatteren vedlegges manuset.
 Tips en venn
 Skriv ut denne
artikkelen
|
.gif){kind=tracking}
SØK
I