Handelsflåten i havn
Hjeltnes, Guri: "Handselsflåten i krig, 1939- 1945"
Grøndahl Dreyer, 624 s. Kr 398
Sjømannen er paradokset i norsk sosialhistorie. Han er inventar i nasjonale
festtaler om vår ære og vår makt, mens han i generasjoner har opplevd
hverdagen på nederste trinnet i arbeidslivet, grovt utbyttet av arbeidskjøperne
han bare har hørt om.
For avstanden mellom reder og matros er lysår lang, inntil den er opphørt med
vår nye rikdom: nå er han avløst av mannskaper fra u-landene.
Så er det ikke det minste rart av intet yrke har en heftigere kamp bakom seg i
etterkrigsårene med elementære rettigheter i vektskålen. Den har ikke bare
dreid seg om økonomi og helse, men om nasjonal uvitenhet på grensen til
likegladhet. Vi har skammelige år bakom oss, da forskjellen var liten mellom
begrepene krigsseiler og boms, fordi diagnosen senvirkninger av krigen hadde
lang vei å gå før den nådde båtvrakene og barhytter og kjellerhalsene der
de skrøpeligste blant krigsseilere holdt hus.
Skammelig
De var ikke noe så anstendig som seninvalider, de var fylliker, attpå til med
yrkesforbud, svartelistet på hyrekontorene. Så er det heller ikke rart at det
bare er uker siden Norges Krigsseilerforbund ble satt på plass av myndighetene:
ville de ha arkivene sine tatt vare på av Riksarkivet, måtte de betale
utgiftene ved flyttingen selv. De måtte ikke komme her og komme her og tro de
var noe. Året 1997.
Harde fakta
Derfor skal det ikke tas i med silkehansker, siste bindet vi nå får av verket
"Handelsflåten i krig 1939- 1945". Det handler om harde fakta. Det er
gått gjetord om slitet Guri Hjeltnes har bakom seg når hun nå legger fram
fjerde bindet etter at det femte for lengst er kommet ut. Hun har opplevd en
enorm stoffmengde, nå som temaet er "Krig, hjemkomst, oppgjør". Det
måtte lede henne ut av Atlanterhavet, for å minne oss om at krigen ikke
sluttet i mai 1945, ikke for sjøfolkene.
Siste runde var ikke over i Stillehavet før høsten kom med Hiroshima og før
norske mannskaper var med i det forferdelige slaget om Okinawa. Dem var det lett
å glemme den jublende fredssommeren 1945. Og fordi det bare er gammelt folk
blant slektninger til de kjempende mannskapene som forteller Guri Hjeltnes det
de husker, skriver hun om gehalten i intervjuene: de er kanskje preget av den
lange tidsavstanden. Det er de. Selv lidenskap flammer lavere etter et halvt århundre.
Men endefram beretning om kamp er en enkel oppgave, sammenliknet med stoffet i
siste halvparten av dette bindet, som gir seg i kast med fredens problemer for
en flåte som ennå besto av et halvt tusen skip. De var bemannet med norske sjøfolk
som ville hjem, de som alle andre. Men de var ikke landsoldater, som gjorde helt
om og trasket hjemover, de sto på hundrevis av dekk på verdenshavene. Det
fantes folk som ikke hadde vært hjemme hos kone og barn siden midten av tredveårene,
overrumplet av krigen. Skulle de avløses, måtte det skaffes 7000- 8000
kvalifiserte offiserer og mannskaper hjemmefra, og det var behov for 3000 førstereisgutter,
etter beregninger fra Norsk Sjømannsforbund.
Guri Hjeltnes innleder den beste delen av boka når hun starter med å redegjøre
for denne flyttesjauen, fulgt av alle krigsseilernes feider for levelige vilkår,
som skulle fylle norsk offentlighet hele resten av århundret. Ta bare Lex
Nygaardsvold, en lov så fjern som overhodet mulig for en så snill familiefar
som statsministeren. Men han bøyde seg for krigens realiteter med mann og kone
skilt fra hverandre i årevis, fulgt av nye samboerforhold, som ble til nye og
lovlige ekteskap med skilsmisse fra den som ventet hjemme. Her har Guri Hjeltnes
rett når hun tørt slår fast at med praktisk talt bare mannfolk i
administrasjonen i London ble denne kvinnediskriminerende loven gjort mulig. I
oktober 1945 ble den opphevet av Stortinget.
Høydepunkt
Men kampen om Nortraships "hemmelige fond" og kampreferatet står for
meg som et høydepunkt i historikerens evne til å levere klar redegjørelse
uten å lide drukningsdøden. Jeg merker lysten til å skygge unna denne
mannsaldergamle krangelen, enda jeg slipper med bare å omtale den. Samme evnen
til oversikt preger framstillingen av krigsseilerens status vis-à-vis
helsemyndighetenes bedømmelse av senskader: var disse sjøfolka til å stole på
når de beklaget seg?
Her fristes jeg til en kommentar med utgangspunkt i noe merkverdig Guri Hjeltnes
har notert seg: nylig hjemkomne krigsseilere var forbausende lite klar over
dimensjonene i rollen de hadde spilt i krigsteatret. De lot seg lett overvelde
av heltene på hjemmefronten, av de norske flygernes innsats, av marinen, mens
de hver for seg hadde levd i skipets lille verden, ingen felles front. Det som
fant sted var en utsettelse av problemene som ventet dem, de sprengte seg ut da
fellesskapet endelig var modent, da de endelig visste hvem de var. Og da admiral
Thore Horve leste myndighetene teksten på vegne av dem alle.
Mirakuløst
Det er mirakuløst at dette svære verket henger sammen, så forskjellige som de
er, forfatterne. Temperatur og temperament veksler fra Atle Thowsens aggressive
dokumentasjon omkring Nortraships turbulente interiører, via Bjørn L. Basbergs
forretningsmessige utredninger om statsrederiets vanvittig innviklete økonomiske
prosedyrer, for å lande hos Guri Hjeltnes og hennes nøkterne omsorg for
menneskeskjebner, inntil Lauritz Pettersens beretning om hjemmeflåten under
okkupantens kommando melder seg som kontrapunkt.
Reaksjoner fra redernes innerste gemakker etter Atle Thowsens utfordrende tittel
"Nortraship - Profitt og Patriotisme" tyder på at vi skal være glad
for trykkefriheten her i landet. Vi skal glede oss over at vår maritime
historiekvartett endelig er i havn.
Av ARNE SKOUEN
Angsten for nattlige torpederinger. Drønnet fra eksploderende skip. Lukten fra brennende oljeflak. Skrikene fra kamerater som ligger i sjøen. I seks år har forfatter og historiker Guri Hjeltnes intervjuet norske sjøfolk om deres opplevelser under annen verdenskrig. Hun har gransket sjøforklaringer, besøkt sjømannskirker og puber, trålet Brooklyns bakgater, finkjemmet biblioteker og arkiver. Resultatet er blitt tolv hundre sider unik krigshistorie.
Første del av historien, "Sjømann – lang vakt", kom i 1995, og skildrer konvoifarten og livet til sjøs fram til 1944. "Krigsseiler – Krig. Hjemkomst. Oppgjør.", som kommer ut denne våren, skildrer Stillehavskrigen, freden, hjemkomsten og oppgjøret etter krigen. Bøkene inngår som bind tre og fire i fembindsverket "Handelsflåten i krig 1939–1945". De to første bindene handlet om Nortraship, det femte handler om Hjemmeflåten. Verket er resultatet av det mest omfattende forskningsarbeid som noensinne er gjort om den norske handelsflåtens innsats under krigen. Prosjektet har vært finansiert av Handelsdepartementet og Utenriksdepartementet og administrert av Norges forskningsråd.
Guri Hjeltnes hevder selv at hennes interesse for krigshistorie er en frukt
av tilfeldighetene, men helt uten styring har hun ikke vært.
Da hun i 1978 forlot Universitetet i Oslo som cand.mag. med fagene sosiologi,
historie, nordisk og antropologi, var det for å bli journalist. Hun hadde
jobbet i ulike medier og studentavisa Universitas i studieårene, og fikk etter
noen journalistvikariater i avisen Østlendingen i 1977–78 fast jobb i
Arbeiderbladet i Oslo. Her fikk hun prøvde seg både på politisk
journalistikk, kulturjournalistikk og generell nyhetsreportasje.
– Arbeiderbladet hadde en anstrengt økonomi på den tiden, men det var høyt under taket for den som hadde ideer og virkelyst, sier hun.
Guri Hjeltnes hadde begge deler, og benyttet sjansen til å lage artikkelserier og bilag om temaer som opptok henne. Fra tidlig på 1980-tallet begynte hun å arbeide med historisk stoff. Hun lagde bilag om unionsoppløsningen i 1905 og om Berlinmuren. Arbeidet med forhåndsstoff til tv-serien om Holocaust vekket interessen for krigshistorie. I 1982 ble hun medredaktør i "Den norske nasjonalsosialismen. Nasjonal Samling i tekst og bilder 1933–1945", sammen med Hans Fredrik Dahl og Bernt Hagtvedt. I 1984 kom boken "Hver fredag foran porten", en biografi om en kvinnes liv under krigen, som hun skrev sammen med Wanda Heger. Den fikk hun Gyldendals dokumentarpris for. Da hun fikk tilbudet om å skrive "Hverdagsliv" i fembindsverket "Norge i krig", tok Guri Hjeltnes permisjon fra jobben i Arbeiderbladet for å vie seg til forfatterskapet. Hun vendte ikke tilbake, men fortsatte som frilansjournalist blant annet i NRK parallelt med bokprosjektene.
Arbeidet med boken "Avisoppgjøret", om norske aviser under krigen, markerer et vendepunkt. Meningen var at dette "bare" skulle bli nok en bok, men i stedet bestemte Guri Hjeltnes seg for å levere arbeidet inn som hovedoppgave i historie. Mens hun holdt på med hovedoppgaven, ble stillingen ved prosjektet "Handelsflåten i krig" utlyst. Veilederen professor Knut Einar Eriksen oppmuntret henne til å søke.
At Guri Hjeltnes fikk jobben, til tross for at hun ikke hadde fullført embetseksamen, skyldtes verken tilfeldigheter eller flaks. Storverket "Handelsflåten i krig 1939–1945" var planlagt som et faghistorisk verk av høy kvalitet, men samtidig skulle det legges avgjørende vekt på formidlingen. Dette skulle være levende historieskriving myntet på et bredt publikum. Selv om hun manglet formell historiefaglig kompetanse, hadde hun vist, både som faglitterær forfatter og journalist, at hun hadde den realkompetansen og formidlingsevnen som oppgaven krevde. Det var smigrende å få en slik oppgave i konkurranse med seksten andre søkere, men likevel nølte hun.
– Jeg var gravid og vurderte å droppe prosjektet, men trebarnsfaren Knut Einar Eriksen, leder for styringsgruppen, overtalte meg til å ta jobben. Jeg er glad for at jeg gjorde det, for det har vært et fantastisk spennende prosjekt å jobbe med, men jeg vet ikke om jeg ville gjort det om igjen. Arbeidet med å fullføre hovedoppgaven parallelt med oppstartingsfasen av Handelsflåten i krig tok nesten knekken på meg, sier hun. At hun fikk barn nummer to i 1993 bidro til å holde livstempoet på et konstant høyt nivå, men hun føler likevel ikke at livet som småbarnsmor har hemmet henne.
– Både min mann, Bernt Hagtvedt, – som selv vet hva forskning innebærer, – mine foreldre og min svigermor har stilt opp og gjort det mulig for meg å gjennomføre dette prosjektet, sier Guri Hjeltnes, som blant annet har hatt tre opphold i USA og ett i Storbritannia i løpet av prosjektperioden.
– Men det var noen ferier og helger som gikk fløyten fordi mor satt ved PC'n, føyer hun til.
– Jeg synes Handelsflåten i krig har vært et godt prosjekt og en stor utfordring for meg personlig. Samtidig ser jeg nå at skildringen av krigsseilernes historie er blitt annerledes enn forventet, og derfor har tatt lengre tid enn planlagt. I utgangspunktet var det meningen at jeg skulle skrive ett bind om sjøfolkene, om krigsseilasen og det økonomiske oppgjøret etter krigen. Så ble det to bind, og fordi jeg valgte å skildre også de helsemessige og sosiale sidene ved krigsseilernes historie, ble arbeidet langt mer omfattende enn hva man forestilte seg. Historien om krigsseilerne tok ikke slutt med freden i 1945. For dem var krigens slutt begynnelsen på en lang kamp for økonomisk oppreisning, respekt og anerkjennelse. Mange seilte, bokstavelig talt, inn i etterkrigstiden med latente helseskader som rammet hver eneste familie, sier Guri Hjeltnes.
Det er vanskelig i dag å forestille seg hvilket press konvoifarten innebar for de tusener som var om bord på norske skip.
– Bare tenk deg å seile i konvoi i flere år i daglig frykt for torpedering. Oppleve å måtte gå i livbåt i høy sjø i Nord-Atlanteren i februar. Se skipskamerater omkomme i olje. Se dem hoppe over bord og ikke komme opp igjen. Tilbringe døgn i åpen livbåt. Eller bare vite - at noe kunne skje. Det er vanskelig å forestille seg hvilket press de var under, sier Guri Hjeltnes.
Sjøfolkene kom hjem med en helt annen livserfaring enn dem som hadde vært hjemme under krigen, og mange fant det vanskelig å snakke om det de hadde opplevd. Det var som to verdener som ikke kunne møtes. Til tross for sine opplevelser, greide de fleste overgangen til fredstid overraskende godt.
– Sjøfolkene på den tiden spilte på et langt register. De fleste av dem var sterke, robuste folk, de var kroppsarbeidere og en praktisk anlagt yrkesgruppe. Mange kunne sy, lage mat, pusse opp, male. Mange var dyktige håndverkere. Det var ikke få nedslitte hus og leiligheter som ble satt i stand av sjøfolk etter krigen. Mange som hadde jobbet i maskinen, var attraktiv arbeidskraft i verkstedindustrien. Samtidig var deres tilpasningsdyktighet medvirkende til at skadene de bar på, ikke ble synlige før lenge etterpå.
Kunnskapene om hvilke langvarige psykiske og fysiske skader krigsopplevelser kunne føre med seg, var ikke-eksisterende etter krigen. Først 5–10 år etter krigen kom det medisinske rapporter fra Danmark om tilpasningsvansker blant tidligere konsentrasjonsleirfanger. En norsk legekommisjon startet undersøkelser i 1957.
– I flere tiår etter krigen ble krigsseilere som kom til lege med angst, depresjon og søvnløshet, ikke tatt alvorlig. At mange av dem kom stinkende av brennevin og med nikotingule fingrer, gjorde ikke saken bedre. Leo Eitinger, selv lege og en av de ytterst få overlevende norske fra Auschwitz, var blant de første som forsto at norske krigsseilere kunne være rammet av tilsvarende posttraumatiske lidelser som det konsentrasjonsleirfangene opplevde. Først på syttitallet kom det en og annen artikkel som beskriver noe som kalles "krigsseilersyndrom". Da hadde mange familier allerede i lang tid levd med en far som var humørsyk, av og til gikk på fylla, som var plaget av søvnløshet, nedsatt hukommelse, angst og mareritt.
Arbeidet med krigsseilernes historie har gitt Guri Hjeltnes dyp respekt både for krigsinnsatsen, det profesjonelle sjømannskapet og sjøfolkenes menneskelige kvaliteter. Hun er ikke i tvil om at de norske sjøfolkenes innsats hadde avgjørende betydning for de alliertes seier under siste krig.
– Det er viktig å huske på at den norske handelsflåten var den fjerde største i verden da 2. Verdenskrig brøt ut, med over 1000 skip og mer enn 30 000 sjøfolk. Fram til USA gikk inn i krigen, stod den norske handelsflåten for transport av 40 % av oljeforsyningene til Storbritannia. Uten oljen hadde store deler av det britiske flyvåpenet og den britiske flåten vært ute av stand til å yte tyskerne motstand.
Om lag 4600 norske sjømenn, medregnet marinens folk, mistet livet i løpet av krigsårene, men tapene kunne vært langt høyere. Ved norske krigsforlis omkom i gjennomsnitt 20 prosent av besetningen, mens tilsvarende tall for britiske skip var 40 prosent, og for amerikanske skip 70 prosent i krigens første fase.
– Norske sjøfolk var båtvante. Offiserene hadde gått veien fra byssa eller maskinen, og de fleste av dem som var om bord, var oppvokst med sjø og båt. Det var verdifullt på krigshavet. Samtidig var det en utrolig disiplin blant norske sjøfolk. Det ble drevet hyppige livbåtøvelser, og ingen gikk i båtene før de hadde fått ordre om det. Denne disiplinen reddet utrolig mange liv, sier Guri Hjeltnes.
Under hele krigen ble deler av det krigsrisikotillegg norske sjøfolk fikk for å seile i farlige farvann, plassert av britene i et eget fond, det såkalte Nortraship-fondet. Under krigen ble en del av disse pengene gitt til sjøfolkene, men da krigen var over stod det likevel 43,7 millioner kroner igjen. Etter krigen mente sjøfolkene at hver enkelt hadde krav på å få utbetalt sin del av disse pengene, men det gikk norske myndigheter i mot. Det ble en dramatisk og nedverdigende konflikt for krigsseilerne.
I 1972 besluttet Borten-regjeringen å dele ut 180 kroner pr. fartsmåned, et ex gratia-beløp, til hver sjømann som hadde seilt ute under kriger. Da, først 27 år etter krigen, syntes sjøfolkene de hadde fått sitt oppgjør.
– Så sent som i 1968, 23 år etter krigens slutt, var under 400 krigsseilere blitt tilstått krigspensjon. En lovendring i 1968 sørget heldigvis for at regelverket ble lempet. Det å få krigspensjon betydde ganske mye, både økonomisk og psykologisk, for mange. Det var en anerkjennelse av innsatsen de hadde stått for under krigen, sier Guri Hjeltnes.
– Den norske stat har gjort opp for seg – økonomisk. Men det kom så sent at den første generasjonen krigsseilere var gått bort. Man kan heller ikke rette opp en ødelagt helse, et ødelagt familieliv, et bittert sinn. For mange sjøfolk og deres familier var motstanden, uforstanden og formynderholdningen den største skuffelsen ved å komme hjem etter krigen.
Det er ikke mye som minner om krig i murvillaen i Ullevålsveien 105 i Oslo, der Guri Hjeltnes har funnet et refugium som prosjektkoordinator for Universitetshistorieprosjektet. En del av jobben har vært å organisere innflytting og oppussing av det gamle huset, et velkomment avbrekk fra det utmattende arbeidet med å fullføre krigsseilernes historie.
Store deler av det materialet hun har samlet inn, blant annet i form av intervjuer, brev og dagbøker, skal nå overlates til Bergens sjøfartsmuseum. Guri Hjeltnes føler selv et sterkt personlig behov for å skrive om noe annet enn krigen, men innrømmer samtidig at hun ikke er helt ferdig med krigsseilernes historie. Hun har lyst til å lage en monografi på engelsk for å gjøre sjøfolkenes spesielle krigserfaringer kjent for et internasjonalt publikum, og ser også at det kanskje kan ligge en doktorgradsavhandling i det arbeidet hun allerede har gjort.
Selv om historien om de norske krigsseilerne kommer sent, mener Guri Hjeltnes tidspunktet har vært gunstig.
– For ti år siden hadde mange av arkivene vært utilgjengelige. Hadde vi ventet i ytterligere ti år, ville svært mange av de muntlige kildene vært tapt.
De videre planer er løse, men noe nytt stort historieprosjekt ønsker hun
ikke å gå løs på nå. Hun synes det er morsomt å være med å forberede et
historieverk til Universitetet i Oslos 200-års jubileum. Allerede i 1997 skal
en håndbok om universitetet gjøres ferdig. Men senere? Kanskje en biografi?
Eller en barnebok? Mer universitetshistorie?
Hun er heller ikke fremmed for å kaste seg ut i journalistikken igjen. Kanskje
i radioen? Det ville være noe nytt.
Men først skal hun hvile på laurbærene en stund. Det har hun fortjent. Boken om krigsseilerne er tross alt den beste boken hun har skrevet. Det mener hun i hvert fall selv.
– Morten Ryen
Krigsboka vi manglet
Barn under krigen
Aschehoug
ANMELDT AV HALGRIM ØISTAD
Vi kan se det
nesten daglig på tv: Barn som er rammet av krig og terror, eller følgene av en
krigstilstand. Om det er i Makedonia, i Palestina, i Congo eller Colombia.
Men det skjedde også her i landet, bare for noen tiår siden, at barn ble
drept, eller pådro seg lidelser som følge av krig. De som overlevde - og det
var de aller fleste - er i dag fra snaut 60 år og oppover.
Det er skrevet utallige hyllemetre med bøker om Norge og det vi kaller Den
annen verdenskrig (for russerne er navnet Den store fedrelandskrigen). Men ikke
før nå er det skrevet ei bok der temaet er hvordan barna i Norge opplevde de
fem krigsårene 1940-45.
Så langt har barna vært med bokstavelig talt som små fotonoter i den store
norske krigslitteraturen, eller som staffasje på bilder. Om norsk
krigslitteratur gir et sant bilde, var det nesten bare de daværende kongebarna,
Harald & co, som var norske barn under krigen. Og de var stort sett i
England og USA. Men «hjemme» i Norge var det titusener av barn under hele
krigen. De levde sitt dagligliv, de gikk på skole, de lekte, de arbeidet, flere
deltok i kampen for og mot. De fleste barna var i familier på «den rette»
siden, noen på «den andre» siden, det vil si feil side med tanke på
krigsoppgjøret.
Forfatterne har valgt å definere barn som aldersgruppa 0-18 år. Det betyr
faktisk at hver fjerde nordmann som opplevde krigen var et barn.
Gjennom nitidige undersøkelser har forfatterne kommet fram til at 514 norske
barn mistet livet på grunn av krigen. Boka bringer navn på alle, bortsett fra
33 unge frontkjempere.
Bomber fra våre allierte venner tok flest barneliv: 124. 58 av disse ble drept
da et fly fikk inn en fulltreffer på en skole, mens bombemålet var tyske ubåtanlegg
i Laksevåg. 82 norske barn ble myrdet i tyskernes gasskamre i Auschwitz. For å
ta to dødsårsaker.
Sammenlignet med mange andre land var krigen i Norge nesten en fredelig affære,
relativt sett, tross alt. Ifølge forfatterne hadde de fleste barna en trygg
oppvekst, selv under tysk okkupasjon. Krigen kunne til og med oppleves som en
ekstra spennings-ingrediens i barne-tilværelsen. (Dette var før de virtuelle
verdenskriger inntok dataskjermene i alle hjem). Ellers får boka fint fram at
krig ikke bare er død, tristhet og elendighet heller. Alder, bosted, familie og
bakgrunn var det som hovedsaklig avgjorde barnas situasjon under krigen.
Mange synes at det er skrevet mer enn nok om Norge og de fem krigsårene. Men
Barn under krigen var ei bok som manglet. Selv om den er knyttet direkte til en
avgrenset epoke, er den forunderlig tidløs.
Kan det være håp om at også norsk skoleverk merker seg denne boka?