Er angrep virkelig det beste forsvar?

Uten nærmere offentlig drøfting brøt våre politiske ledere med et krav Norge hadde stilt til alliansepolitikken gjennom femti år: NATO skulle holde seg til forsvar mot angrep på medlemslandene og ikke innlate seg på å intervenere ute i verden. Samtidig illustrerte krigen om Kosovo hva kursendringen kunne føre til: NATO startet en bombekrig uten mandat fra FN og uten at alle fredelige løsninger først hadde vært prøvd. Selv om medlemsstatene påberopte seg humanitære motiver, valgte de en selvtekt som undergravde folkeretten.

Vi er ikke blitt beroliget av hva som senere har skjedd.

Da Regjeringen sendte norske militære styrker til den krigen Bush åpnet i Afghanistan - på nytt uten at alle fredelige løsninger hadde vært utprøvd, - begrunnet den vedtaket med at Atlanterhavspakten forpliktet oss til å delta i forsvaret av USA. Allerede den gang var det ytterst tvilsomt om USA var utsatt for væpnede angrep som ga rett til å svare med krig. I dag skal det godt gjøres å påvise at Norge deltar i "forsvaret av USA" ved å hjelpe til med å bygge opp en militær flybase i Kirgisistan og sende norske kampfly for å delta i operasjoner derfra. Dette virker langt mer som en utbygging av supermaktens strategiske posisjoner i Sentral-Asia. Flykaprernes aksjoner den 11. september var en forbrytelse mot menneskeheten som burde bli etterforsket og straffet ved internasjonale politimessige og domstolmessige tiltak i regi av FN, enda Sikkerhetsrådets knefall for USA 12. juli - med den norske regjerings medvirkning - ironisk nok hindrer at amerikanske soldater blir stillet til rette for noen internasjonal domstol.

Slike kriger er hva vi nå risikerer å bli trukket varig med i. Denne politikken er farlig av mange grunner.

Militær makt er ikke noe egnet middel til å fjerne grobunnen for internasjonal terrorisme. Som FNs generalforsamling erklærte i en resolusjon 7. september 1987, trengs det et "studium av de underliggende årsakene til de typene av terrorisme og voldshandlinger som ligger i elendighet, frustrasjon, klager og fortvilelse, og som leder enkelte til å ofre menneskeliv, inklusive sine egne, i et forsøk på å få til radikal endring". Hadde USA og dets allierte for alvor tatt inn over seg de årsakene "som ligger i elendighet, frustrasjon, klager og fortvilelse", burde det ha ledet til slike tiltak som å presse Israel til å avslutte okkupasjonen av palestinske områder og trekke seg tilbake til sine lovlige grenser fra 1947, å få USA og Storbritannia til å innstille sine stadige bombetokter mot Irak og å sette de rike landenes ressurser inn på en bistands- og samarbeidspolitikk som kunne skape et mer likeverdig samarbeid mellom Nord og Sør om menneskelig utvikling.

En slik politikk ville ikke bare være uttrykk for solidaritet og rettferd. Den ville også rive grunnen bort under den terrorvirksomheten som våre ledere later til å innbille seg at de kan fjerne ved en maktbruk som avler nytt hat.

Ytterst betenkelig er også mangelen på demokratisk saksbehandling i vårt eget land. Både da det gjaldt krigen i Kosovo og krigen i Afghanistan traff våre regjeringer - ledet av henholdsvis Kjell Magne Bondevik og Jens Stoltenberg - vedtak om å delta uten at sakene hadde vært behandlet i Stortinget. Det er ingen brukbar unnskyldning at regjeringene kunne regne med å ha solide stortingsflertall i ryggen. Lukkete samråd med den utvidete utenrikskomitéen eller samtaler med de politiske lederne på Stortinget er ingen akseptabel erstatning for offentlig tilgjengelig saksbehandling og debatt i åpne stortingsmøter om avgjørelser av nasjonal og historisk rekkevidde. Det er karakteristisk for overfladiskheten at man avsatte en time og tre kvarter til den første og en time og ett kvarter til den andre saken da visse debatter omsider fant sted. Bedre var ikke behandlingen av NATOs nye strategiske konsept, som avviker dramatisk fra den Atlanterhavspakten Stortinget godtok i 1949 med en forsikring om at den var en ren forsvarsavtale. Bondevik underskrev konseptet på Norges vegne uten at dokumentet hadde vært forelagt Stortinget. De folkevalgte hadde bare drøftet saken på grunnlag av en muntlig redegjørelse om det foreløpige utkastet, dagen etter at NATO startet bombekrigen mot Jugoslavia. De fleste av de få som da kom inn på konseptet, kritiserte at det utvidet NATOs geografiske ansvarsområde. Det fikk ingen synlig virkning.
Disse fundamentale forandringene i norsk sikkerhetspolitikk har både etter folkeretten og norsk grunnlov høyst diskutabel lovlighet. Den endelige tilpasningen til det nye NATO skjedde likevel da Stortinget 19. juli godkjente St.prp. nr. 45 (2000-2001) om omleggingen av forsvaret i perioden 2002-2005. "Norge har sluttet seg til NATOs reviderte strategiske konsept, som følgelig også gjelder utformingen av det norske forsvaret", heter det her. Altså: "Norge har sluttet seg til" et dokument som aldri ble lagt frem for Stortinget og aldri drøftet offentlig i sin endelige form før det ble underskrevet. Konseptet bryter med bestemmelsene i Atlanterhavspakten, men ble likevel ikke ratifisert ved å endre traktaten. I stedet gjør konseptet at en såkalt "ikke-artikkel" fortrenger paktens hovedartikkel. Det bygger heller ikke klart og tydelig på FN-pakten. Et papir som bare ytterst få mennesker i landet kan ha sett før underskrivingen, skal nå gi rettesnoren for det norske forsvaret. Fra å være et vern om norsk territorium og suverenitet, blir forsvaret nå konsentrert om en innsatsstyrke som primært skal settes inn ute i verden når "NATO eller en koalisjon av allierte land" finner at interessene deres er truet. Stortingsproposisjonen forklarer at det blir "lettere å opprettholde alliert oppmerksomhet" på norske problemer hvis vi bidrar med norske kampstyrker ute i verden. Skal vi ganske enkelt bygge vår alliansepolitikk på at den ene tjenesten er den andre verd? Må vi ikke stille spørsmålet om de operasjonene Norge skal være med på, tjener lovlige forsvarsformål, folkerett og FN-paktens hovedmål: å skape fred med fredelige midler? Språket i proposisjonen tyder ikke på det. "Bare unntaksvis bør norske styrker delta i operasjoner som ikke har mandat fra FN", heter det. Norge forbereder seg altså på å delta også i kriger som bryter med FN-pakten.
Det fins et alternativ. Etter avviklingen av den kalde krigen kunne vi ta opp flaggkommandør Børresens tanke om et "påvirkningsforsvar" til å håndheve norsk jurisdiksjon ved lette avdelinger med stor mobilitet og reaksjonsevne. Ved å demonstrere evne til effektiv ressursforvaltning og håndhevelse av suvereniteten kan et påvirkningsforsvar ifølge Børresen bidra til "at de andre aktørene i området ser seg mer tjent med å bevare status quo enn å forrykke den".

En slik norsk forsvarspolitikk kunne og burde kombineres med et nytt, aktivt norsk FN-engasjement. Sammen med våre allierte sultefo^rer vi i dag FN med ressurser til trygging av freden. Dermed skaper vi selv belegg for påstanden om at verdensorganisasjonen ikke duger og at "NATO eller en koalisjon av allierte land" må gripe inn. Dette setter storparten av verdens folk utenfor vesentlige globale avgjørelser. Vi burde arbeide for å trekke dem alle med i en internasjonal fredspolitikk. Vi kunne følge opp forslagene i Brahimi-rapporten. Vi kunne satse våre krefter på at FN blir utstyrt med en permanent beredskapsstyrke som kan settes inn i første omgang i områder hvor fred og menneskeverd er truet. George W. Bush ville mislike en slik politikk. Det tyder på at vi vil gjøre rett i å føre den.

Vi skulle gjerne se politiske partier i Stortinget som engasjerte seg for en norsk fredspolitikk med slike perspektiver.