Til deg som raner og slår
Leserbrev
av
ASLAM AHSAN
Rommet er fylt av alvor og fortvilelse. Hans middelaldrende ulykkelige mor sitter musestille ved siden av ham. Hun forstår ikke norsk, men sønnens tårer virker som piskeslag.
En anstendig, men tydelig knekket far ribbet for ære og våt i øynene ser ned i gulvet. Smerter og påkjenninger etter mange ukers fengselsopphold skinner gjennom gutten. Kroppen hans skjelver, han stammer smått av nervøsitet og famler med ordene. Jeg holder ham i hånden og trøster. Men smertene sitter så dypt i kroppen og sjelen hans at han bare gråter. Han kaster et håpefullt blikk på sin mor og far: Det har gått opp for meg at jeg har ingen andre enn dere her i Norge. Jeg orker ikke å være i fengselet. Jeg har det vondt, hulker han.
Tårene renner uavbrutt på gutten ansikt - mer enn regndråper fra himmelen ut i de grønne kornåkrene. Han er siktet og varetektsfengslet for en alvorlig kriminell handling. Vi sitter i besøksrommet - langt borte fra Karl Johans befriende liv.
Jeg er innesperret halve dagen sammenhengende i en trist og grå fengselscelle bak en tung ståldør uten tilgang til do. Jeg får ikke sove om natten på grunn av angst og uro. Jeg gråter mye og snakker bare med veggene. Ingen bryr seg om meg her i fengselet. Mat får jeg ikke nok av. Fengselsbetjentene sier at jeg ikke må spise og drikke like før låsetid. Da slipper jeg å gå på do, forteller en pen, anspent og liten gutt.
Jakter på ofre
Mine tanker vandrer til deg som driver dank i Oslos gater og jakter på
gjerningssteder og dine ofre. Du som snakker om et reaksjonsløst samfunn der du
helt kaldblodig kan gjøre hva du vil: rane, skyte, slå ned og utøve blind
vold uten omtanke for dine ofre. Du snakker om snille politionkler, teite
skolefolk - hjelpeløse dommere og paradisiske forhold i barnevernsinstitusjoner
med flotte klær, drosjer til og fra skolen og ferieturer. Du skryter høyt av
at du ved mindre kriminelle handlinger bare får et klapp på skulderen. Du
fniser av samfunnets og foreldres maktesløshet. Du tror du har hevet deg over
alle lover, normer og verdier. Du skulle ha vært her. Og sett hva som skjer når
samfunnet reagerer. Jeg er temmelig sikker på at din barskhet hadde forduftet.
Jeg snudde meg mot gutten: Du har selv ansvar for dine handlinger. Du kan ikke dele det med din familie og kamerater. Jeg skjønner det er tøft for deg å sitte innesperret under kummerlige forhold, men her er det ingen vei utenom. Slik er det når samfunnet reagerer.
Du skulle takke
Egentlig skulle du, gatas konge, ærbødig takke det norske folket som har
bygget opp dette samfunnet du drar nytte av. Du burde takke dine foreldre som
kjempet hardt for å komme hit fra fattigdom, eller krig. Sammen har de gitt deg
muligheter til å vokse opp i et godt og trygt samfunn med et mangfold av
vektsmuligheter. I stedet bruker du dine verdifulle krefter og tid - helt
respektløst til å gå løs på dem. Foreldre bryr du deg ikke noe særlig om.
Du raner og slår de uskyldige norske menneskene som serverer deg alt på sølvfat.
Så utakknemlig kan du ikke være. Du må spørre deg selv, hvorfor gjør du
dette? Har du tenkt på hvordan du selv ville følt det hvis du ble plyndret og slått
i ditt eget land av en som var kommet fra et annet?
Har du tenkt på hva du skal gjøre om ti år? På hvor langt du kommer med
et rulleblad fullt av grovheter og uten vitnemål? Dine kamerater kommer sikkert
til å le av deg og si du er en dum skallet teiting.
Jeg for mitt vedkommende skammer meg over dine handlinger. Du bruker dine
positive egenskaper feil. Stopp opp og tenk!
Tilbake til cellen Noe for deg å tenke på
Stillheten i fengselet blir avbrutt av klikking i dørlåsen. Plutselig står en
kvinnelig betjent med blanke nøkler og sambandsutstyr i beltet her. Besøkstiden
er over. Gutten reiser seg og omfavner sin mor og far. Rommet fylles igjen av
hyl og gråt. Gutten beveger seg langsomt og motvillig mot jerndøren. Han
forsvinner gråtende tilbake til cellen igjen.