Om krig og Forsvaret

 Ottar Brox

professor i sosiologi 
Norsk institutt for by- ogregionforskning, NIBR

Forsvaret må reorganiseres, nedbygges, forsterkes og tilpasses nye trusselbilder og nye oppgaver. Det kan vel ingen være i tvil om, etter et hundretall kronikker og leserinnlegg i Aftenposten i løpet av det siste året, de fleste skrevet av militære fagfolk.

Men som mange har sagt, både før og etter den prøyssiske militærteoretikeren Carl von Clausewitz, forbereder generaler seg ofte på alt annet enn de militære utfordringer som fremtiden viser seg å stille dem overfor. Det en interessert legmann, som avsluttet sin militære karrière som flaskevasker på feltapoteket i Schleswig i 1953, må lure på, er om våre offiserer har trukket de rette lærdommer av konfliktene på 80- og 90-tallet, fra Falkland til Balkan.

Det er ingen grunn til å tvile på at de offiserene som har deltatt, kan alt om de tekniske mulighetene til å føre krig. Men krigføring forutsetter at noen kravler i søla, kjører tanks og risikerer å miste det eneste livet de har. Fronttjeneste er fremdeles livsfarlig, samme hvor mye penger vi disponerer for hypermoderne materiell. Har de som planlegger det fremtidige norske forsvaret tatt inn over seg at vi kanskje ikke kan regne med at "soldatmateriellet" (som det sikkert heter) er motivert for en tjeneste der risikoen for å dø er langt høyere enn den er for basehoppere?

Om motivasjon av kampsoldater (combat troops) er det skrevet endel bøker, som sikkert står på Krigsskolens pensumlister. Før 1789 var motivasjonen stort sett basert på at infanterister i de første linjene ble stukket i ryggen av bajonetter bakfra om de ikke gikk på med dødsforakt, og utsatt for egne offiserers pistolkuler om de ville berge livet ved å løpe vekk fra ildlinjen.

Etter den franske revolusjon var slike negative motivasjonssystemer mindre nødvendig, fordi kampsoldater med entusiasme satte livet inn for revolusjonen, fedrelandet eller keiseren. I 1914 marsjerte kanon- og maskingeværføden med flyvende faner og klingende spill til fronten, tiljublet av hysteriske og patriotiske kvinner. - Selv ikke de hundretusener som ble ofret på foreldede militærteoriers alter ved Somme og Ypres, kunne hindre at britene et kvart århundre etterpå var villige til å dø for fedrelandet da det var truet av den gale østerrikeren med de effektive og entusiastiske divisjonene.
Amerikanske sosiologer (Samuel Stouffer m.fl.) legger stor vekt på det kameratskapet som utvikler seg mellom kampsoldater i konstant livsfare, og som er en viktig motivasjonsfaktor når folk først er havnet i samme skyttergrav, tank eller u-båt. Men stort sett er det en eller annen av de mange formene for nasjonalisme som får folk til å forlate familien, buskap, kjøpmannskap, dreiebenk eller skrivebord for å risikere å miste livet i søle, gørr og blod.

Det gjelder både angreps- og forsvarskriger, i den utstrekning slike todelinger har noen mening utenom retorikken. Det var én form for nasjonalisme som fikk "det mest-beleste folk i verden" til å marsjere "gegen Engeland", og en annen form for nasjonalisme som fikk nordmenn, finner og serbere til å risikere livet i kampen mot overfallsmennene.

I land som f.eks. Norge i dag må nasjonalismen være en død sild som motivasjonsfaktor. Den har i alle sine former i flere år vært bekjempet som en farlig sykdom av vår intellektuelle elite, og det er vel ikke bare Aftenposten som bruker "nasjonalist" synonymt med "rasistisk pøbel", f.eks. i reportasjer om gatebråk.

Mens nasjonalisten Bjørnson skrev at "gamlingen på Thinget/ skal få stemme trygt og kjekt/ bakom rifleringe/ av den unge slegt", er det i dag urkomisk, nostalgisk og ytterst mistenkelig å mene at våre nasjonale institusjoner - som det folkevalgte Stortingets kontroll over det økonomiske livs spilleregler - skulle være noe å beskytte med sitt liv.

I samme retning virker det vel at statsborgerskapet er i ferd med å miste mye av sitt konkrete innhold, slik at fedrelandet reduseres til det som Benedict Anderson kaller et "imaginært fellesskap". Kan vi lenger regne med at våre barn og barnebarn - indoktrinert med at det er politisk ukorrekt å sette sitt eget land med dets institusjoner og politiske tradisjoner høyere enn andre land - vil sette sine liv inn på å forsvare det?

Eller for å legge et mer aktuelt scenario til grunn: Kan vi regne med at barnebarnsbarna til dem som sloss i Gratangsbotn i 1940 vil være motivert for å sette livet inn for den ene nasjonalistiske skurken, mot den andre, i fremtidige Balkan-kriger?

Finnes det da noe alternativ til nasjonalismen som motivasjonsfaktor for at folk skal risikere livet i kampsonen?

Vi skal straks komme tilbake til moderne typer av profesjonelle leiesoldater. Men erfaringene, f.eks. på Balkan, og generelt fra fredsbevarende aksjoner, er at soldater fra de deltagende land aldeles ikke er innstilt på å risikere livet, slik Alta Bataljon, de norske flyverne, Kompani Linge og de aktive sabotørgruppene i Norge gjorde det under krigen. Alt må satses på å beskytte de fredsbevarende styrkenes liv, selv om det måtte føre til nullresultat for aksjonen, som kan være å hindre at de stridende, nasjonalistisk motiverte parter, setter livet inn for å få drept hverandre.

Dersom den slags militæraksjoner er hensikten med det "moderniserte" norske forsvaret, vil det, som andre elementer i FNs, NATOs eller EUs "fredsbevarende" styrker, være en papirtiger, med sin overlegne teknologi i forhold til lokale nasjonalisters kalasjnikover. Det fikk vi ettertrykkelig demonstrert i Srebrenica. Det var ingen beklagelig taktisk tabbe av NATO-ledelsen på forhånd å utelukke innsats av bakkestyrker mot Serbia våren 1999 - slik det har vært hevdet av norske offiserer nylig - men nærmest en nødvendighet, for ikke å si selvfølgelighet.

Vanlige "borgere i uniform" kunne være villige til å dø for fedrelandet, men de er ikke "personell" som uten videre kan disponeres til fordel for kontroversielle verdenspolitioppgaver, abstrakte prinsipper eller langsiktige og ugjennomsiktige globale strategier.

Jeg går ut fra at de militære ekspertene må vite dette, men med et visst unntak for John Bergs kronikk i Aftenposten 1. august tyder lite på slik kunnskap i de mange innlegg om hvordan Forsvaret bør reorganiseres. Likevel må det være anelser i den retning som ligger bak to markante trender i 90-tallets militærdebatt og -praksis.
Den ene er den "løsning" å kombinere stor ildkraft med nesten 100 prosent sikkerhet for operatørene, slik at mangelvaren - combat-soldater som er villige til å dø - blir overflødig. Det vil si raketter eller bombing fra flere kilometers høyde. Men virkningen er tilfeldig og usikker, og bombene er mer å betrakte som symboler på overmakt enn som et instrumentelt effektivt verktøy. I alle fall er denne løsningen bare anvendelig overfor militært fullstendig underlegne fiender.

Den andre er overgangen fra hovedvekt på verneplikt til vervede styrker.

I 1982 ble effektiviteten av profesjonelle kampstyrker demonstrert på Falklandsøyene. Britiske søndagsaviser skildret i mai 1982 i detalj hvordan små grupper av britiske leiesoldater under opprydningsaksjoner i argentinske skyttergraver var i stand til å drepe hundrevis av dårlig trente vernepliktige tenåringer, nesten uten egne tap.

Gjennom utvalg og trening av slike drapsmaskiner kan en altså klare seg uten fedrelandskjærlighet som innsatsfaktor. Men slike løsninger er ikke gratis, for mye tyder på at mange av leiesoldatene får mentale skader som gjør dem permanent uskikket for et normalt sivilt liv etter tjenesten. Selv om det ikke offentliggjøres tall, forteller politi og leger om stor overhyppighet av psykiske lidelser, voldskriminalitet, selvmord og stoff- og alkoholmisbruk. (En kan selvfølgelig også reflektere over hva slags samfunnsforhold vi må skaffe oss for å kunne rekruttere slike menneskelige roboter).

Vi burde kanskje forlange av alle som i kraft av sin sakkunnskap vil ytre seg offentlig om vårt fremtidige forsvar, at de redegjør for hva slags kampstyrker de tenker seg skal bruke og bemanne det materiellet som debatten stort sett hittil har dreid seg om.