En av forskersamfunnets viktigste oppgaver er å formidle kunnskap gjennom undervisning og medier. Problemer oppstår når fagmiljøene i liten grad bidrar i den offentlige debatt og i formidlingen av sine fagfelter. Pseudovitenskap får mer innpass i tradisjonelle formidlingskanaler for naturvitenskap.

I august i år ble det vedtatt at man ikke trenger undervise evolusjonsteorien i skolen. Det samme gjelder teorier om universets dannelse ("Big Bang") og jordens alder. Kristne pressgrupper ønsker å fjerne referanser til sentrale naturvitenskapelige teorier fordi disse er uforenlige med fundamentalistiske bibeltolkninger.

Lignende konflikter mellom skapelsestroende og forskersamfunnet har også pågått i en rekke andre amerikanske stater. Dette fikk nylig jusprofessor Phillip Johnson ved Berkeley-universitetet i California til å uttale til The New York Times at forsvaret av evolusjonsteorien er blitt naturvitenskapens utdannelsessystems Vietnam.

I Norge har Kristelig Folkeparti liberale holdninger til kreasjonisme, og på slutten av 1980-tallet foreslo daværende undervisningsminister Kjell Magne Bondevik at den bibelske skapelsesteorien burde undervises i naturfagtimene i grunnskolen. Nylig godkjente Kirke- og undervisningsdepartementet, ledet av Jon Lilletun (kr.f.), undervisning av kreasjonisme i naturfagtimene ved flere kristne grunnskoler etter en amerikansk modell. Her skal elevene ifølge læreplanen "bli kjent med kreasjonistiske skapelsesteorier, Darwin og evolusjonsteorier og den kreasjonistiske kritikk av denne".

Bibelen benyttet som forklaringsmodell for naturen og dens fenomener har lange tradisjoner, og var særlig utbredt i middelalderen. Utover på 1600- og 1700-tallet var det et økende antall naturforskere som begynte å tvile på Bibelens almengyldighet. Konflikten kulminerte med Darwins utgivelse av "Om Artenes Opprinnelse" i 1859, og harmonien mellom Bibelen og naturvitenskapen ble for alvor brutt.

Mennesket ble kastet ned i dyreverdenen, og kom i konflikt med menneskets særstilling i forhold til Gud. Artene ble antatt å ha utviklet seg fra enkle livsformer til mer kompliserte, stikk i strid med Bibelens versjon om skapelse av "fikserte arter" på seks dager. Samtidig befestet geovitenskapen teorien om en urgammel jord, der menneskets tilstedeværelse ble forsvinnende liten i jordens ufattelig lange historie. Dette stred mot den kristne oppfattelse av en ung jord, antatt skapt for 6000 år siden.

Til tross for en gjennomgående og massiv bibelkritikk fra både språkforskere, historikere, arkeologer og naturvitere står fortsatt den fundamentalistiske tolkningen av skapelsen og jordens utvikling sterkt i flere miljøer. De siste tiårene har skapelsestro "forskningsinstitutter" som "Institute of Creation Research" og "Creation Research Society" aktivt arbeidet med å tilbakevise evolusjonsteorien og underbygge skapelsesteorien vitenskapelig, samt motarbeide undervisning av evolusjonsteorien i skoleverket.

Det fremsettes påstander om bl.a. funn av sedimentære lag der menneske- og dinosaurfotspor opptrer sammen, masseutryddelse av dyrearter forårsaket av syndfloden og funn av rester etter Noas ark. Disse "revolusjonerende funnene" er gjentatte ganger blitt tilbakevist av forskersamfunnet som feiltolkninger og fusk.

Konflikten med skapelsestro kristne er bare en av flere der fagmiljøene konfronteres med et alternativt syn på naturvitenskapen. Innenfor bl.a. New Age-bevegelsen og ufologi er bruken av vitenskapelig praksis og termer utbredt. Hvorfor er vitenskapens metode og praksis viktig for disse bevegelsene?

Noe av svaret kan ligge i at de benytter vitenskapen som et sannhetsvitne for å legitimere sin virksomhet overfor politikere, medier og andre utenforstående. I Norge, hvor det kun eksisterer et fåtall journalister og politikere med realfagsbakgrunn, kan en slik fordekt pseudovitenskap bli et problem.

I forbindelse med vedtaket i Kansas er amerikanske forskere blitt kritisert for å være passive. Det er blitt påpekt at familjøene i liten grad har engasjert seg i forsvaret av evolusjonsteorien og formidling av sitt eget fagfelt. Det samme er tilfellet i Norge, hvor svært få naturvitere engasjerer seg i den offentlige meningsdannelse.

Universitetet i Oslo har siden slutten av mai systematisk samlet informasjon om ulike fakulteters opptreden i mediene. Disse dataene viser at forskere fra Det samfunnsvitenskapelige fakultet har ca. seks ganger flere innslag om egen forskning i norske medier pr. ansatt enn Det matematisk-naurvitenskapelige fakultet. Mens de fleste forskningsresultater kun er tilgjengelige for et fåtall forskere innenfor naturvitenskapen, spres store mengder med pseudovitenskap på Internett, samt i tabloidpresse og fjernsyn. (Et Internett-søk på UFO gir ca. 75 000 treff!)

Vitenskapsfilosofen og fysikeren Thomas S. Kuhn har hevdet at dagens forskere har en langt mer beskjeden kunnskap om naturen enn forgjengerne på 1800-tallet. Han påsto videre at dette skyldes spesialisering og en stadig minkende grad av tverrfaglighet. Forskerne fjernes praktisk talt fra fundamentene for sin egen vitenskap. Forskere med en begrenset forståelse for andre forskningsfelter kan få problemer dersom de konfronteres med alternative synspunkter om grunnleggende naturvitenskapelige teorier.

Forståelse av fundamentene for naturvitenskapen er også viktig ettersom formidlingen av et fagområde må settes i en større sammenheng for å vekke interesse. Det var tross alt Darwins verk om mennesket og dyrenes opphav som vakte interesse både i og utenfor fagmiljøet, og ikke hans avhandling om slimålen.

Dette kan sees i sammenheng med naturfagsundervisningen på både videregående skoler, universiteter og høyskoler, der det fokuseres på faktabasert oppgaveløsning, og i altfor liten grad faghistorie, kritisk tenkning og svakheter ved eksisterende teorier. Som student og forskerspire trenes man indirekte til å unngå en gjennomgåelse av fundamentene for sin egen vitenskap.

I boken "Vitenskapelige revolusjoners struktur" (1962) kommer Kuhn med kritikk av det naturvitenskapelige utdannelsessystem, og karakteriserer det på følgende måte:

"Uten å ville forsvare denne utdannelsen, må vi likevel innrømme at den er svært effektiv. Vi snakker her om en av de mest smalsporede og rigide utdannelser som finnes, kanskje med unntak av ortodoks teologi."

Den ensidige fremstillingen av en fagdisiplin kan ha vidtrekkende betydning for studentene og de fremtidige forskernes utvikling. Forsvinner noe av nysgjerrigheten og kreativiteten på vei gjennom utdannelsessystemet? Forringes våre evner til å formidle?

Ragnvald Kalleberg og Per Brodal ved Universitetet i Oslo omtalte Universitetets høyst tiltrengte rapport om forskningsformidling i en kronikk i Aftenposten (19.10.1999). Ett av forslagene i denne rapporten er å gi forskerne 10 prosent mer tid, for å stimulere til flere bidrag til den offentlige meningsdannelse. Spørsmålet er om den manglende interessen for formidling blant mange naturvitere ikke skyldes begrenset tid, men derimot en manglende innsikt i og forståelse for det å formidle.

Det er behov for nytenkning når det gjelder formidling og popularisering av naturvitenskap. I fravær av forskersamfunnet har bevegelser som forfekter et alternativt vitenskapssyn, fritt spillerom, hvor skillet mellom dogmer, propaganda og vitenskap ofte er utvisket.