De fleste var først
sjokkert og deretter lettet etter to runder med presidentvalg i Frankrike. Nå
er det britenes tur til å leve med fremgangen, om enn en beskjeden fremgang,
for British National Party (BNP) i lokalvalgene siste uke. I Nederland så det
ut til at Pim Fortuyn, lederen av en ny-populistisk anti-immigrantbevegelse,
enten ville komme inn i en koalisjonsregjering eller bli leder for opposisjonen,
inntil han ble likvidert mandag denne uken. Hans eneste liberale trekk var at
han var åpen om sin homoseksualitet. Selv om Fortuyn er død og fremtiden for
hans parti er uklar, så er det sikkert at de holdninger Fortuyn ga uttrykk for
på et tidspunkt vil finne et annet utløp.
Det er blitt helt vanlig at det sitter fascister, ledet av Gianfranco Fini, i
den italienske regjering, sammen med den lokalt innflytelsesrike Lega Nord,
ledet av den populistiske Umberto Bossi, og at statsminister Silvio Berlusconi
ikke tuller når han kaller arabisk kultur for underdanig.
Dansk folkeparti ble det tredje største i Danmark ved siste valg, puster den
danske mindretallsregjeringen i nakken, og setter spor i alt det regjeringen gjør.
I Østerrike sitter Frihetspartiet, ført frem av Jörg Haider, i regjeringen. I
Belgia sikrer Vlaams Blok, ledet av den ungdommelige Filip Dewinter, alltid seg
15-17 prosent av stemmene. I noen tyske forbundsstater sitter det høyreekstremister
i regjeringen. Og Norge har Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet.
Jean Marie Le Pen, lederen av National Front i Frankrike, er ikke en enslig
svale i det politiske landskapet i Europa. Anti EU- og anti utlendingspartier
finnes overalt. Deres program tar farge av lokale omstendigheter, noen er
lov-og-orden-partier, men generelt er de anti alt-hva-det-ikke-har-vært-før-partier.
Men det rungende spørsmålet er hvilken rolle kommer de til å spille og hvor
farlige er de egentlig?
På samme måte som det er lokale og regionale forhold som preger partiene på
den ytterste høyrefløy, så preges de enkelte partier av ulike historiske
omstendigheter. Det er gamle krefter som har gjenoppstått i nye partier og det
er helt nye partier som er kommet til. Foruten de italienske fascistene er Le
Pen den gamle traveren på den ytterste høyre fløy i Europa. Gang på gang har
man ment at hans tid er forbi. Nå viste det seg igjen at hans tid er kommet på
nytt. For bare tre år siden var det ikke sannsynlig at han ville nå så langt
som han nå gjorde.
Le Pens røtter ligger helt tilbake til militaristiske kretser som sloss mot
Algeries frihet. Denne tapte sak får han ikke mange av sine landsmenn til å
hisse seg opp over, men han har funnet og gjør god bruk av angst og bekymring.
Det man hører mest om utenfor Frankrike er Le Pens rasisme. Men det finnes
mange motsetninger når støtten hans skal analyseres. Opinionsundersøkelser
viser at immigrasjon har falt ned av «topp femlisten» over hvilke holdninger
som former velgersympatien. Ifølge exit polls motiverte 73 prosent av Le Pens
velgere sin stemme med sosial usikkerhet, 31 prosent med arbeidsløshet, 19
prosent med mangel på sosial likestilling og kun 16 prosent nevnte immigrasjon.
Men 60 prosent mener at det er for mange utlendinger, så det kan ligge der som
en latent faktor. Og selv om Le Pen henter de fleste av sine stemmer blant
uutdannede og sosialt dårlige stilte hvite menn, har han også stor tilslutning
i områder som Bretagne, der det verken er nevneverdig mange utlendinger,
kriminalitet eller store sosiale forskjeller.
I Italia er forholdene helt annerledes. Der har fascistene lenge hentet sin støtte
blant mindre selvstendige næringsdrivere og håndverkere. I det brokete
politiske landskapet Italia er har de fascistiske kreftene levd et stille liv.
Dette har ført til at den forfinede Gianfranco Fini har greid å samle et
ordentlig parti, MSI, som har brutt med den gamle fascismen, personifisert av
Mussolini.
I Italia har man lenge vært bevisst de fascistiske kreftene fra
mellomkrigstiden, i motsetning til i Tyskland hvor nazistene helt forsvant fra
den politiske scenen. En av grunnene er nok at man i Italia aldri har tatt oppgjør
med den italienske fascismen. Italienerne vant krigen – på de seirende
alliertes side – og pussig nok var det ingen som hadde behov for å påpeke
hvor utbredt støtten til Mussolini faktisk var. Heller ikke de sterke
kommunistene hadde behov for å rydde opp i de fascistiske rekkene der de fikk
lov til å leve i sin stille eksistens.
Et fenomen som Dansk folkeparti har ingen røtter i fortiden, men er sprunget
frem som et rent misnøyeparti, der appellerer til misunnelse og myter om
utlendingene. Både i Italia og i Frankrike gjør partiene på den ytterste høyrefløy
derimot mye ut av å skjelne til historien – det er romere og Jeanne d'Arc
over det hele.
Men uansett regionale og historiske forskjeller så har alle disse partiene på
en eller annen måte beveget seg bort fra samfunnets avkroker, fra å være det
dårligste selskap kun de færreste ville være bekjent av, til de bonede gulv,
i nærheten av de andre etablerte partiene. Det er for enkelt å bare se på
stemmeprosenten til disse partiene: Deres største seier er å komme inn i
varmen og bli en del av respekterte politiske selskap.
Partiene har kunnet bruke denne nyvunne respekt til å utvide sin base blant
velgerne. De har kultivert respekten ved offisielt å nedtone sin hard core
rasisme. Men de har i høy grad blitt hjulpet inn i varmen av politikere fra
andre partier som har beveget seg i deres retning. I Danmark har ledende krefter
i Sosialdemokratiet og Venstre gitt uttrykk for meninger som legger seg tett opp
til Dansk folkepartis.
I Frankrike har man snakket om den snikende Le Pen-iseringen av den politiske
debatten. Men allerede i 1985 sa den daværende statsminister Laurent Fabius at
Le Pen hadde alle de riktige spørsmålene om smak og behag, men bare ga for dårlige
svar. På denne måten har de andre partiene, som uten tvil bekjemper deres
synspunkter, vært med på å legitimere partiene på den ytterste høyrefløy
– og så å si foret slangen ved sitt bryst.
Men hva kan gjøres? Det finnes ingen enkle svar, og de vil selvfølgelig
variere fra land til land. Generelt kan det sies at ledende politikere har vært
for sløve til å motsi mange av mytene som har oppstått rundt for eksempel de
økonomiske forholdene og innvandringsproblematikken, som den ekstreme høyresiden
har brukt til å lokke til seg velgere. Men det er ikke kun et spørsmål og
smak og behag om man kan like utlendingene. Det dreier seg også om det faktum
at med den fallende andelen av unge i samfunnet og den voksende andelen av
eldre, så kreves det flere unge for å opprettholde pensjonen etc. Det er helt
nytt at noen politikere, for eksempel her i Storbritannia, har begynt å nevne
disse kjensgjerninger som forskere har påpekt i åresvis.
Den østerrikske økonomen Joseph A. Schumpeter har sagt at det som kan true
velferdssamfunnet er at de som er vokst opp i det ikke er klar over hvor stor
innsats som kreves for å holde det gående.
Det samme kan sies om demokratiet: Hvis velgerne synes at det ikke tjener noe
formål å bruke det, så forsvinner det. Demokrati er meningsløst hvis det
ikke utøves. Demokrati er et veldig skrøpelig system nettopp fordi det tuftes
på at alle bruker det på den samme måte.
At en stor del av velgerne i Europa ikke gidder å bruke sitt demokrati riktig,
har gitt de høyreekstreme partiene en langt større innflytelse enn deres
stemmeprosent gir grunn til. Deres seire, de som har kommet og de som vil komme,
har blitt forært dem av andre politikere som har vært så dårlige i sine verv
at folk ikke gidder å stemme på dem. Den ytterste høyrefløy har fått sin
respekt skjenket av andre og deres fremgang forært av demokratiets verste
uvenner: politikere som ikke greier å inspirere og lede.