Syv offiserer fra Hæren, Luftforsvaret og Sjøforsvaret kommer i dagens kronikk med felles kritisk kommentar til situasjonen i Forsvaret. Oberstløytnantene Steinar Almelid , Jan Eirik Krey, Roar Laugerud , Eivind Valestrand , Jan Øwre , kommandørkaptein Arild Arnesen og kommandør Lars Fleisje foreslår løsninger som kan styrke Forsvaret både som en del av NATO og internt.

Vår uærbødige påstand er at Forsvarets eneste vekstnæring er byråkratiet. Det er meningsløst at byråkratiet vokser samtidig som forsvarsevnen svinner hen. Hvis ikke denne utviklingen snart snur, vil Norges forsvar enda tydeligere fremstå som NATOs siste dinosaur.

Vi kan vanskelig forklare situasjonen med annet enn at det er typisk norsk å være tafatt. Selv om behovet for å skape et mer dynamisk og endringsvillig forsvar er åpenbart for mange, blir de gode idéene sjelden gjennomført. Situasjonen i Forsvaret er ikke ulik det den er i staten forøvrig, men det er ingen god unnskyldning.

Det sikkerhetspolitiske landskapet har endret seg betraktelig etter Berlinmurens fall. Samtidig har Forsvaret vært parkert i arven etter den kalde krigen. Og vel så det, for selv under den kalde krigen var deler av Forsvaret modent for store endringer. På 90-tallet har mange andre NATO-land gjennomført store endringer. Stort sett står vi ennå stille, og i konflikter vil vi helst bidra "litt bak i rekkene". Samtidig som Norge kan vise til enkelte hederlige innsatser for FN og NATO, har en kritisk holdning likevel festet seg i innflytelsesrike kretser i NATO.

I kontrast til oss har andre små NATO-land som Danmark, Nederland og Belgia tatt store avgjørelser, og klart å gjennomføre store endringer. I Forsvaret gjennomfører vi i stedet en mengde utredninger, uten at vesentlige endringer blir gjennomført.

Det at vi nærmest krampaktig holder fast ved eksisterende løsninger, blir derfor meget alvorlig. I sin kronikk i Aftenposten 27. januar i år sier generalløytnant Tønne Huitfeldt at vi skal kjøpe nye fregatter for å erstatte de gamle, og flere F-16-kampfly for å erstatte gamle F-5-fly. Greie løsninger, men argumentasjonen blir for gammeldags. Det at vi bruker "erstatningsargumentet" som et grunnlag, er et av Forsvarets store problemer. Hensikten med å kjøpe nytt materiell i dag er å løse morgendagens oppgaver.

Det er mye som har endret seg fra 1905 og 1968, hvor kamp om landområdene ved svenskegrensen eller grensen mot Sovjetunionen var aktuelt. Da var Forsvaret til for å sikre nasjonal overlevelse mot en overveldende motstander. I dag står vi overfor trusler som er langt mindre i omfang, men som samtidig dekker et bredere spekter av mulige trusler og utfall. Usikkerheten er større, men omfanget er mindre for hver nasjon.

Det som skal til for å oppnå større tillit blant våre allierte, er også det som skal til for å motivere unge og dyktige folk til å bli i Forsvaret. Vi trenger et høyt treningsnivå med moderne og relevant utstyr. Det får vi bare til med et forsvar lite nok til at vi kan ha høy kvalitet i hvert ledd.

Noen hevder at med de store endringene som den pågående forsvarsstudie tegner opp til, gir vi avkall på nødvendig handlefrihet. Men virkeligheten er at vi alltid har vært avhengige av betydelig alliert støtte for å kunne forsvare landet mot en invasjon. De mer sannsynlige oppgavene i dag krever mindre styrker med høy kvalitet. Vi må derfor akseptere en større risiko i forhold til lite sannsynlige trusler. I denne prosessen vil noen hellige kuer måtte gå tapt.

Det vi trenger, er en helt annen balanse mellom den operative virksomheten og støttevirksomhet, garnisoner og ledelse. Vi har et mylder av byråkratiske ledd og maktsentre som likevel ikke støtter den operative delen av Forsvaret effektivt. Det er mange som yter utmerket støtte, men helheten er i alvorlig ubalanse. Til tross for det store ledelses- og støtteapparatet har vi en liten operativ evne.

Ute i den operative virksomheten finner vi yngre medarbeidere med lavere grader. De høye gradene befinner seg som oftest i ledelsesapparatet eller byråkratiet. Siden innflytelsen ofte stiger med høyere grader, er det mye lettere å få gjennomslag for forslag der enn for gode forslag ute i den operative delen av Forsvaret. Derfor er det nesten umulig å styrke den operative virksomheten - som produserer forsvarsevne direkte. Det er tilsvarende lett å øke byråkratiet.

Vi tror mer på små staber, så små at de blir tvunget til å tenke overordnet. Kanskje det er så enkelt som dette: Store staber = små resultater, små staber = store resultater.

Da bevilgningene på 90-tallet gikk nedover, kuttet vi ofte i den operative ende. Med et pennestrøk lå fartøy ved kai eller flyet sto på bakken. Samtidig må eventuelle kutt i støttevirksomheten og staber avgjøres av Stortinget. Kanskje det heller er kutt i den operative evne som skal avgjøres på Stortinget? Med mandat til forsvarssjefen å kutte i støttevirksomhet og ledelse?

Mens den operative virksomheten har fått mindre å rutte med, har fellesinstitusjonene, stabene og kommandoleddene fått mer. Det er derfor all grunn til å vurdere til dels drastiske kutt i Forsvarets overkommando (FO), forsvarskommandoene, Forsvarsdepartementet (FD), Forsvarets tele- og datatjeneste, Forsvarets bygningstjeneste og Forsvarets forskningsinstitutt. Her ligger det store gevinster å hente. Vi kan også kraftsamle, militær aktivitet på tvers av forsvarsgrenene og legge servicearbeid ut på sivilt anbud.

Forslaget om å slå sammen FD og FO ønsker vi også velkommen. Utfordringen her blir å sikre at den nye toppledelsen blir organisert slik at den fungerer på det strategiske nivå. Toppledelsen er ansvarlig for grunnleggende retningslinjer, og ikke detaljer. I denne sammenhengen har vi stor tro på små staber.

I det siste har enkelte sjefer i støttevirksomheten gått kraftig ut mot dem som foreslår kutt i deres organisasjon. Dette viser et av hovedproblemene med å gjøre serviceorientert arbeid selv. Vi oppnår ikke bare service, for støtteapparatet blir fort en "stat i staten". Å legge ut på anbud vil kanskje ikke gi en rask gevinst. Men når behovet for enkelte tjenester faller bort, kan vi la være å kjøpe det unødvendige.

For oss er det ikke nok at sjefene innen støttevirksomheten eller andre særinteresser protesterer mot kutt. Når vi har kuttet så mye at de operative sier ifra, da har vi kuttet nok. Når den operative virksomheten nå skal bli mindre, er det rom for kraftige kutt i støttevirksomheten. Det blir ikke lett, men er tvingende nødvendig. Her trengs det politisk støtte av dimensjoner.

Hva kan vi så gjøre for å få mer evne ut av forsvarsbudsjettet? På kort sikt er kanskje dette det viktigste:

På bakgrunn av et stortingsvedtak om reduksjon i Forsvarets øverste ledelse på 25 prosent, ble Prosjekt øverste ledelse iverksatt tidlig på 90-tallet. Det endelige forslaget ble fremlagt i 1994, og er trolig det beste overordnede forslaget som er fremlagt i etterkrigstiden. Det ville oppnådd målsetningen om reduksjon i ledelsen, og samtidig senket antall maktsentre betydelig. De mange fagstabene i Forsvarets overkommando var samlet i en Ressursstab, og forsyningskommandoene var lagt under generalinspektørene (sjefer for forsvarsgrenene?).

For å styrke den operative delen av Forsvaret trenger vi drastiske tiltak. Vi har aldri gått igjennom Forsvaret fra topp til bunn, og det bør skje nå. I denne prosessen kan ingen forsvarsgrener, fagstaber eller andre enheter være fredet. Denne gangen må vi gjennomføre en helhetlig og gjennomtenkt løsning, som ikke er styrt av særinteresser. Kun med en mindre ledelse og støttevirksomhet som er tilpasset det operative behovet, kan vi gjenopprette troen på Forsvarets muligheter og evner.

Et mindre forsvar med høyere kvalitet vil skape tiltro blant våre venner og allierte i NATO. Det vil også rekruttere dyktige medarbeidere fra kommende ungdomskull.

Slik vil vi hindre at vi ender opp som en dinosaur - alene ute i kulden.