Denne artikkelen er hentet fra www.aftenposten.no
Adressen til artikkelen er http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article.jhtml?articleID=541775
Oppdatert: 08.05.2003, kl 00:32


Norsk forsvar kan lære av Irak-krigen


Norske soldater vil ikke være bedre stilt overfor en invasjon enn de irakske soldatene var i april. Hvis vi ikke etablerer et nytt, moderne forsvar, vil vår militære beredskap snart ikke ha noen virkelig verdi, skriver John Arne Moen, tidligere reportasjesjef i Forsvarets Forum og journalist i Aftenposten med forsvarsspørsmål som spesialfelt.


D ET KOSTET AMERIKANERNE OG BRITENE underkant av 200 soldater å invadere og okkupere Irak - en av Midtøstens antatt sterkere militærmakter. Av de 137 amerikanerne som mistet livet, ble 114 drept i direkte kamphandlinger, mens resten omkom i ulykker.

Uansett hva man måtte mene om Bush og Blairs krig i Irak, bør selve krigsforløpet interessere alle som er opptatt av forsvars- og sikkerhetspolitikk. For krigen er et kraftig signal om at nær samtlige gamle forestillinger om militær makt er historie.

Det eksisterer foreløpig ikke noen sikre tall over hvor mange irakere som ble drept under krigshandlingene. Det er ikke minst knyttet meget stor usikkerhet til antall drepte irakske soldater, men det er slett ikke urealistisk at for hver drepte britiske og amerikanske soldat ble 40 irakske soldater liggende igjen på slagmarken.

Denne krigen var militært sett totalt annerledes enn Gulf-krigen i 1991. Med noen titusener soldater (store deler av styrken kom seg faktisk ikke inn i Irak fra Kuwait før krigshandlingene var over!) angrep og okkuperte USA og Storbritannia et land på størrelse med Frankrike.

Bagdad, med fem millioner innbyggere, ble tatt av noen få tusen amerikanske soldater (enkelte har antydet at styrken som besatte den irakske hovedstaden, besto av færre enn 1000 soldater, mens to-tre tusen sto rett utenfor byen).

M ANGT SKYLDES SELVFØLGELIG TO FAKTORER: Regimet og de militære styrkene i Irak var svekket etter mer enn ti år med internasjonal boikott, og støtten i befolkningen var svakere enn mange hadde trodd.

Men samtidig er det all grunn til å understreke at Saddam Hussein i alle år etter 1991 tilgodeså de militære styrker, særlig eliteavdelingene, med betydelige ressurser. Og selv om befolkningen ikke jublet for Saddam av fri vilje, var og er de fiendtlig innstilt overfor invasjonsstyrken, fordi de ser det som ydmykende at USA og den gamle kolonimakten Storbritannia invaderte landet med militær makt.

I etterkant av krigen uttalte Storbritannias forsvarssjef, admiral Sir Michael Boyce, at krigen hadde snudd opp-ned på svært mange forestillinger om moderne krigføring. Det er interessant at uttalelsen kom fra nettopp Boyce, for han har ledet de militære styrkene i det ene av tre-fire land som til en viss grad har klart å følge med i den raske utviklingen som anført av USA har pågått de siste årene.

Ifølge norske aviser skal Sir Michael ha uttalt at man som en følge av krigen kan komme til å foreta betydelige kutt i militære investeringer. Det er absolutt ikke en korrekt gjengivelse av admiralens uttalelser. Det han derimot ved flere anledninger har understreket de siste ukene, er at man må se på planlagte investeringer med svært kritiske øyne.

I forkant av at Stortinget sommeren 2001 behandlet planene om et nytt nasjonalt forsvar, utarbeidet forsvarssjef Sigurd Frisvold planer for moderne militære styrker tilpasset de økonomiske rammer Stortinget selv hadde satt. Det skapte enorm debatt og stort engasjement, for man bet seg særlig merke i at generalen gikk langt i retning av å slå fast at det gamle invasjonsforsvaret ikke kunne opprettholdes.

Resultatet av behandlingen ble i mangt at Stortinget vedtok å beholde skjelettet av et invasjonsforsvar, men uten å være villig til å betale hva et slikt forsvar faktisk koster. Det er dessverre god grunn til å frykte at en krig i Norge kunne utviklet seg etter mønster av hva vi nå har sett i Irak.

Visst ville en angriper blitt møtt med motstand, og visst ville ikke minst norsk geografi i langt større grad enn i for eksempel Irak vært på forsvarernes side, men like fullt: Styrkene vi måtte mobilisert, ville i stor grad ikke hatt bedre forutsetninger for å klare direkte kamphandlinger enn de irakske soldatene som nå ligger begravet i massegraver i hjemlandets sand.

B RITENE OG IKKE MINST AMERIKANERNE valgte i stor grad å angripe om natten. Enhver kan tenke seg hvordan de irakske soldatene opplevde følgende: Det er stummende mørkt. Man ser lite eller ingenting. Ingen fiendtlige mål å rette våpen mot. Men omkring blir medsoldater skutt ned som kveg, av en fiende som ser nesten like godt i mørket som i dagslys. Og skulle man oppdage en fiende å skyte mot, er sjansen for å uskadeliggjøre ham liten, fordi fienden har beskyttelsesdrakt som gjør at kun små deler av kroppen kan rammes av dødelige skudd.

I luften over har verdens mest avanserte flyvåpen full kontroll, og fra baser og skip hundrevis av kilometer unna avfyres raketter som med satellittbasert navigasjonsutstyr treffer de aller fleste mål med skremmende sikkerhet.

I en slik situasjon ble de irakske soldatene nær "kanonføde". Men sannheten er at irakerne i utstyr og utrustning møtte fienden omtrent slik en norsk mobiliseringssoldat (HV og hær) ville møtt sin fiende. Og det er grunn til å stille spørsmålet: Er det virkelig mulig at norske politikere mener det er etisk forsvarlig å planlegge et forsvar av Norge som vil gjøre forsvarerne til nær vergeløse objekter?

Norske mobiliseringssoldater er utstyrt med gammelmodige automatgeværer uten moderne siktemidler. Sammenlignet med dagens moderne våpen er de norske AG-3-geværene minst like gammeldagse som Krag-Jørgensen-geværene var i 1940. På hodet bærer soldatene stålhjelmer etter modell fra første verdenskrig (de tyske og amerikanske hjelmene vi kjenner så godt fra annen verdenskrig, kom i 1915-1916), og uniformene beskytter ikke bedre mot fiendtlige kuler enn en hvilken som helst fritidsdrakt.

Nattbriller, som vi så at så vel britiske som amerikanske soldater brukte, er tiltenkt kun et lite antall soldater i bedre utstyrte avdelinger. Det samme gjelder moderne kommunikasjonsutstyr. Mange bet seg merke i at soldatene vi så på fjernsyn for noen uker siden, hadde små mikrofoner foran munnen. Slik kommuniserte de med hverandre og rapporterte fra sin lille del av felten, slik at de som ledet kampene, kunne sette inn ressursene der det til enhver tid var størst behov.

Med dagens økonomiske rammer har det norske forsvaret ingen mulighet til å utstyre, for ikke å si utdanne og trene til å bruke, sine mobiliseringsstyrker med slike hjelpemidler. Da bør valget være enkelt: Enten øke de økonomiske rammene betydelig, eller redusere antall soldater.

K RIGEN I IRAK HAR LÆRT OSS at en krig fortsatt må vinnes på bakken. Men det hjelper lite med store styrker. En liten, effektiv og topp moderne hær på 10 000 soldater kan gjøre langt mer enn en stor styrke på 100 000. Selvfølgelig kan man anmerke at en velutstyrt hær på 100 000 er best, ikke minst fordi en hærs mulighet til å føre krig over tid i aller høyeste grad henger sammen med størrelsen. Men de tider er forbi da dette var økonomisk realistisk for et lite land som Norge, dersom ikke konkret fare truer, og det er almen aksept for å bruke en uforholdsmessig stor andel av fellesskapets midler på militære styrker. Selv Europas sterkeste militærmakt, Storbritannia (vi ser da bort fra Russland), har en stående militær styrke på kun 213 000 mann, som teller alt fra elitestyrker til ingeniørsoldater og støttefunksjoner, mens mobiliseringsstyrken teller omkring 300 000 militært sett godt utdannede, "pensjonerte" yrkessoldater. Og Storbritannia bruker omkring 10 ganger mer enn Norge på sitt militære forsvar pr. år.

Da sier det seg nok selv at Norge, med 4,5 millioner innbyggere, i fremtiden neppe kan ha råd til å ha mer enn 35 000-40 000 soldater, mobiliseringsstyrker og stående styrker talt med. Men selv etter den siste omorganiseringen skal det norske forsvaret telle omkring 160000 soldater, dersom alle avdelinger mobiliseres.

Vi har med andre ord militære styrker som i antall soldater tilsvarer 30 prosent av hva Storbritannia kan stille med - mens vi bruker bare 10 prosent så mye for å drifte og opprettholde disse styrkene. Det sier noe om i hvor stor grad Norge må øke sitt årlige forsvarsbudsjett dersom nivået på våre styrker skal komme opp på samme nivå som de britiske.

Det krever fortsatt en enorm omstilling å få Forsvaret på rett kurs. Dagens ledelse både i Forsvarets overkommando og Forsvarsdepartementet ser ut til å være enig i dette. Men omstillingen er bare mulig dersom Stortinget slutter seg til og velger å bygge et nytt forsvar utelukkende basert på militære behov.

Men dersom vi ikke tar denne omstillingen nå, vil vi i svært overskuelig fremtid nå et punkt hvor det norske forsvaret i praksis ikke vil være noe verdt som nasjonalt forsvar. Det bør det være i alles interesse å unngå.

Til forsiden - Tilbake til artikkelen