Drapet på den
nederlandske høyrepopulisten Pim Fortuyn føyer seg inn i en rekke av
begivenheter de siste årene hvor ekstremister får sette dagsorden. Haider i Østerrike,
Berlusconi, Fini og Bossi i Italia, Kjærsgård i Danmark, Le Pen i Frankrike,
det sveitsiske «Folkepartiet», det belgiske «Vlaams Blok», «Dommer nådeløs»
i Hamburg, etc. Samtidig har vi sett hvordan voldelige demonstranter har rasert
by etter by under internasjonale toppmøter og skygget for all konstruktiv
dialog om viktige spørsmål. Mange frykter at drapet på Fortuyn er et tegn på
at enkelte venstreekstreme er i ferd med å ta skrittet over til ren
terrorvirksomhet, slik høyreekstreme på sin måte i årevis har drept
innvandrere og satt fyr på asylmottak. Det er ikke lenge siden en av
Berlusconis rådgivere ble drept. Verdt å merke seg er også at Fortuyns
drapsmann i følge nederlandsk politi er tilknyttet dyrebeskyttelsen – en
bevegelse hvis britiske søstre lenge har vært under overvåkning.
Som Göran Rosenberg skrev i siste utgave av Morgenbladet kan globalisering og
lokal avmaktsfølelse forklare mye av utgangspunktet for ekstremistenes
fremmarsj. Mennesker og kapital er i stadig større grad frigjort fra det
stedbundne – mens våre samfunn mangler institusjoner og mekanismer som kan
balansere den økte fleksibiliteten og mangfoldet dette representerer med
allmenne hensyn.
Høyrepopulistene kapitaliserer på en fremmedfrykt som establishmentet nærmest
har bedt om med sin manglende integrasjonspolitikk – mens de venstreekstreme
kapitaliserer på det samme establishmentets passivitet overfor den globale
utviklingen. Media har, med god grunn, gitt begge grupper rød løper inn i det
offentlige rom, – men foreløpig har de etablerte partiene ikke funnet noen
effektive mottrekk. For å handle må man imidlertid forstå, og når det
gjelder globalisering må man tenke stort.
Det hjelper ikke å bygge nye fritidsklubber for unge innvandrere i drabantbyene
dersom man bruker resten av tiden på opprettholdelsen av et system som senere
forviser dem til arbeidslivets bunnsjikt. Det hjelper ikke å innføre
totalforbud mot røyking på restauranter innenlands som statuering av
handlekraft når man fremstår som maktesløs overfor verdens gang.
Det hjelper heller ikke å lese de nye ekstremistene med gamle
ekstremistbriller. Pim Fortuyn begynte sin politiske karriere i et «paraplyparti»
for liberale lokale partier, som utgjorde den raskest voksende politiske
bevegelsen i Nederland på årtier. Nettopp lokalt baserte politiske
grupperinger er blitt et kjennetegn for den nye tid – de tar utgangspunkt i
samfunnet der de bor, og opplever det nasjonalstatlige politiske systemet som en
vesentlig årsak til de problemene de sliter med. At Fortuyn ble kastet ut av «Leefbaar
Nederland» fordi han ble oppfattet som fremmedfiendtlig, tyder dessuten på at
de ikke ønsket å bli assosiert med en nasjonalistisk «oss-dem»-dikotomisering.
Fortuyns bakgrunn som akademiker og marxist, samt hans høye profil som homofil,
er heller ikke typisk for mennesker vi oppfatter som høyreekstreme. Det virker
fristende å prøve å forstå hans politiske standpunkt ut fra et mer generelt
kulturelt perspektiv – f.eks. det pågående oppgjøret med
kulturrelativismen. Som vi husker fra den norske debatten etter Fadime-drapet,
er det i ferd med å bli stuerent å si at vår kultur er overlegen islam, og at
innvandrerne må følge våre normer dersom de skal ha rett til å være her.
Lille Nederland har i dag 800 000 muslimer. Antakelsen om at Fortuyn kan leses
inn i dette bildet, styrkes ikke bare av at han hadde venner av ulik etnisk
opprinnelse, men også av at hans fremste argument mot innvandringen var
forsvaret av landets svært liberale samfunn.
Sikkert er det i alle fall at Fortuyn synes å ha vært mer motivert av kamp for
liberale verdier enn andre høyreekstreme som har operert i Europa de siste årene.
Han setter heller ikke «islamske verdier» opp mot "nederlandskhet",
men «opplysning og humanisme». Han har blankt avvist slektsskap med høyreekstreme
som Haider og Le Pen, og blant annet uttalt om sistnevnte at han «frastøtes av
hans antisemittiske tanker. En mann som beskriver Holocaust som en fotnote i
historien er hinsides min forstand». Sist, men ikke minst, nr. to på listen
Fortuyn stilte til valg med var en ung mann fra Kapp Verde.
Det vil likevel være en feiltakelse å se bort fra en rekke uttalelser hvor
Fortuyn åpenbart inntok en «høyreekstrem» og reaksjonær holdning, ettersom
han blant annet ville stenge grensene for muslimer og fjerne en
ikke-diskrimineringslov. Han har også formulert det spekulative spørsmålet:
«Marokkanske gutter stjeler ikke fra andre marokkanere, har du lagt merke til
det?»
Fortuyn er et fenomen egnet til å forvirre. For de spesielt interesserte som går
hans uttaleser i sømmene er det ikke vanskelig å finne elementer som
modifiserer bildet av en høyreekstrem, men for europeere flest (og
sannsynligvis vedkommende som drepte ham) synes han å ha blitt forstått som en
klisjé-aktig «mini-Hitler». Illustrerende er den britiske tabloidavisen The
Sun, som dekket drapet under overskriften «Nederlands ’Le Pen’ er drept».
Slike analyser bidrar til å styrke oppfatningen av at det finnes klare grenser
mellom de etablerte politiske partiene og de ekstreme. Selv ikke når velgerne i
stort antall hopper mellom «sentrum» og «periferi» brytes denne forståelsen
– derav betegnelsen «proteststemmer». Dette er en effektiv måte å skape
polarisering på, og mennesker som til stadighet føler seg utstøtt av den «samfunnsbærende»
politiske korrekthet har det med å bli stadig mindre motivert av allmennhensyn.
Selv om det innen multinasjonalt samarbeid finnes gode argumenter for
utestengelse eller boikott av land som signaliserer at de ønsker en helt annen
kurs enn resten (jfr. Haider-Østerrike og Sør-Afrika under apartheid) – så
kan man faktisk ikke utestenge sitt eget lands borgere. De må man rett og slett
prøve å forstå. Og man forstår ingen ting av fenomenet Fortuyn dersom man
ikke klarer å se en sammenheng mellom det lokale som motvekt til det
passive/etablerte, forsvaret av liberale verdier og medias polarisering av
politiske aktører.
På samme måte som man ikke forstår en døyt av den nye globaliseringskritiske
bevegelsen ved å stigmatisere dem med den politisk ukorrekte merkelappen
globaliseringsmotstandere.
Sten Inge Jørgensen er journalist i Morgenbladet