Nå har vi prøvd alt, de vil ikke forhandle, og daglig er vi vitne til krenkelse av menneskerettigheter. Et delt folk sitter i store flyktningeleirer, og de som er så heldige å få eksil i Europa, har ingen mulighet til å komme hjem igjen. Det eneste overgriperne forstår, er sitt eget maktspråk: en bombe.

Dette er ikke en uttalelse fra en UCK-soldat, ikke fra en kurdisk geriljasoldat, og heller ikke Kjell Magne Bondeviks appell til det norske folk. Vedkommende som prøvde å overbevise meg om bombers fortreffelighet, var en Hamas-tilhenger i Gaza.

Vi som har sett konsekvensene av bombing på nært hold, glemmer ikke resultatene så lett. En invalidisert barnekropp, et vansiret ansikt, fosforbomben traff et hus i Kirkuk i Irak en tidlig morgen. Moren prøver å vise meg hvordan hun forsøkte å slukke gutteansiktet med sine egne hender. Etterpå spurte hun om jeg hadde barn. Jeg orket ikke sette meg inn i en slik situasjon. Det jeg derimot kunne gjenkjenne, var redselen for å miste mitt eget barn i en stor folkemengde.

I flyktningeleiren i Kurdistan ble de kalt villhunder. Små barn løp gråtende rundt og skrek etter mamma og pappa, som var forsvunnet under flukten. I overkant av en million kurdere ble drevet over grensene til Iran og Tyrkia bare under Gulf-krigen i 1991. Vi husker alle fjernsynsbildene som opptok oss noen dager. Kurdere som fikk kastet til seg mat fra luften. En stor folkemengde prøver å krysse en grenseelv. På den andre siden står den tyrkiske hæren og truer med å skyte dem som klarer å komme over. Vår NATO-allierte, Tyrkia, har bombet rundt 3000 kurdiske landsbyer på sitt eget territorium.

Tre år før hadde jeg sett bilder på israelsk fjernsyn av likene etter Saddam Husseins gassangrep mot Halabja, en kurdisk by i Nord-Irak. Det hevdes at 6000 mennesker ble drept på en dag. Dette forteller en tysk lege fra organisasjonen Leger uten grenser. Han legger til at giftgassen kom fra Europa. Arbeidsdagen i flyktningeleiren var lang. Vi møttes første gang mens han dro en skitten bandasje av et barneansikt. Store hudfiller fulgte med. Golala prøvde å holde skrikene tilbake for ikke å skremme lillebror. Moren satt og holdt henne i hånden.

Jeg fikk se igjen det bildet senere. Det ble brukt under innsamlingsaksjonen til Bosnia. For å hjelpe Golala, måtte man ha fått henne ut av Iran. Ingen i Europa var villig til å ta imot henne. Men bildet av henne kunne kanskje brukes til å redde andre barn i Europa.

En av kvinnene i min siste bok, "Portrett av en nabo", velger å stå anonymt frem, uten navn og bilde. Hun kom fra Kosovo:

"Norsk politi var etter oss, og på gaten i Oslo er det vanskelig å finne ly. De to eldste barna våre gikk bort til vinduet til Steen & Strøm og stirret inn på juledekorasjonene som var satt opp. Jeg husker ikke selv helt hva det var, noen nisser, noen engler, jesusbarnet . . . Jeg husker bare at jeg sa til mannen min: Jeg er sliten. Jeg vil reise hjem. Mannen min stanset en tilfeldig dame som gikk forbi, og spurte henne om det fantes en kirke i nærheten. Hun så på meg, der jeg sto med minstejenta mi på armen. Den fremmede gikk da rett bort til en telefonkiosk, slo opp i katalogen og tok en telefon. Hun stanset en taxi og hjalp oss inn i bilen, hun ga adressen til taxisjåføren. Kjør til Bymisjonen i Tøyen kirke."

En annen kosovoalbansk familie bodde i kirkeasyl på Bøler i Oslo. Etter det siste avslaget orket de ikke mer, og valgte å dra tilbake til Kosovo. En kvinne fra menigheten fulgte familien, med tre barn, til Sverige. I hånden bar moren et brev om sin helsetilstand. Hun hadde tidligere vært innlagt på psykiatrisk sykehus, og var nå ikke i stand til å ta omsorg for barna. Svensk politi åpnet ikke dette brevet. Det de derimot gjorde, var å arrestere faren og sette ham i fengsel. Den lille gutten på åtte år ville hjelpe faren, og løp rett ut i veibanen for å hindre at han skulle settes i fengsel. Senere prøvde gutten i sin fortvilelse å hoppe ut av vinduet. Han ville til pappa. Familien ble sendt tilbake til Kosovo påsken 1995.

Den gangen definerte vi kosovoalbanske asylsøkere kun som økonomiske flyktninger. Vi må passe oss for at vår humanistiske flyktningepolitikk ikke blir retorikk for våre egne politiske interesser. I Kroatia kastes serbiske familier ut av sine hjem. En liten leilighet i Zagreb er forandret til et menneskerettighetskontor. Her fortalte de meg i fjor høst om overgrep mot den serbiske befolkningen, og at de mente å kunne dokumentere massakrer på den muslimske befolkningen som hadde foregått i skyggen av krigen mellom Kroatia og Serbia. En annen natt overnattet jeg på et krisesenter i Zagreb. De fortalte at amerikanske journalister hadde ringt og spurt etter voldtatte muslimske kvinner. Men de hadde for det meste bare kroatiske voldtektsofre der. Da var ikke amerikanske medier så interessert.

I arbeidet med filmen "Mørketid - Kvinners møte med nazismen" intervjuet jeg et titalls kvinner som hadde overlevd Hitlers konsentrasjonsleirer. En av kvinnene som ikke ble hentet ut av De hvite bussene, endte i en oppsamlingsleir. Hit kom de allierte soldatene, russerne om natten, amerikanerne om dagen. Noen av jentene ble med frivillig. Selv forteller hun om hvordan en eldre medfange la seg oppå henne for å skjule henne for de russiske soldatene. "Hvis vi ikke finner noen yngre, kommer vi tilbake til deg, gamlemor," sa de. Om dagen kom en amerikansk soldat som prøvde å voldta henne da hun sto bøyd over et vaskevannsfat og vasket håret. Den gamle kvinnen kom nok en gang og fikk jaget ham. Hun kakket ham i hodet med en halvribbet høne. Kvinnene løp vekk sammen, og soldaten skjøt etter dem med skarpt.

Denne historien var det vanskelig å finne plass for under vårt femtiårs fredsjubileum. Voldtekt er alltid en av krigens naturlige konsekvenser.

En muslimsk jente på ti år ble voldtatt mens de skar av henne ben og armer. Broren, moren og lille Golala ble tvunget til å se søsteren dø. Legen som fortalte meg Golalas historie, forklarte også om årsaken til de store brannskadene hennes. Moren ville varme vann så ikke også hennes barn skulle få dysenteri. Teltet tok fyr, og Golala døde dagen etter at jeg møtte henne.

En provisorisk gravplass ble satt i stand. Bronkitten, dysenterien og koleraen tok mange liv. Flere av småbarna kunne ikke gråte. De hadde ikke nok væske i kroppen til å få frem en tåre. En mor ser på meg. "Det bombene til Saddam Hussein ikke klarte, klarer nå sykdommen." Norges Røde Kors hadde reist hjem, men teltet deres sto fortsatt. Det ga ly til de minste hvis de fortsatt hadde sterke nok blodårer til å motta intravenøs næring.

Et av de siste bildene var av en kvinne som så rett inn i kameraet. "Ta bilde av meg som bevis på at jeg har levd." Da jeg kom hjem til Norge, tok jeg kontakt med NRKs nyhetsavdeling for å vise materialet jeg hadde fra flyktningeleirene i Iran. Men krigen mot Irak var over for den gang. Derfor hadde ikke kurdernes historie noen nyhetsverdi lenger. At 17.000 tyrkiske tropper akkurat nå har inntatt områder i Nord-Irak, er ingen begivenhet som trenger igjennom dagens nyhetsbilde.

Både før og etter mitt besøk i Iran har kurdere på flukt fra krigen krysset grensene - i alle retninger. Vi har erfaringene fra Gulf-krigen, og nå hevdes det fra NATOs side at omfanget av flyktningestrømmene fra og i Kosovo kom totalt uventet. Vi har sett fjernsynsbilder fra Bagdad der kirurgiske bomber traff sykehus. Hvor mange ganger skal vi bli forbauset?

Jeg deltok på en fredskonferanse i Kroatia i fjor høst. Der møttes serbisk opposisjon med bosniere og kosovoalbanere. Etter påsken opplyser en av de norske deltagerne på konferansen at han nå hadde hatt telefonkontakt med folk i Kosovo. De fortalte at i bomberommene satt sivile serbere og kosovoalbanere sammen, og var enige om at hvis geriljaen kom, gikk albanerne ut og snakket. Kom serbiske militære eller halvmilitære, tok den serbiske naboen på seg oppgaven. Problemet er at ingen kan snakke med en bombe.

"Jeg gråt da jeg på TV så flyene som bombet Irak. Jeg gråt også da vi kjørte i De hvite bussene vekk fra konsentrasjonsleiren Ravensbruck og inn i Berlin. Byen var totalt bombet." Hun så kvinner og barn som gikk rundt i ruinene og så etter overlevende. Da spurte hun seg selv: Er vi noe bedre - var det ikke dette jeg prøvde å kjempe imot?

Jeg fikk mulighet til å møte denne modige kvinnen, Sigrid Eide, før hun døde. Tidlig gikk den religiøse ungjenta inn i motstandsbevegelsen. Hun ble fengslet, satt på enecelle og ble torturert på Victoria terrasse. "Jeg la merke til pistolen hans. Han behandlet den som et lommetørkle og flyttet den fra den ene hånden til den andre. Han het Schubert. Jeg syntes det var så trist at han skulle hete akkurat det. Jeg er så glad i Schuberts musikk. Etter det siste forhøret så jeg på ham og sa: Hvis De noen gang skulle få behov for tilgivelse, skal De vite at De har min. Da reiste han seg og kom bort til meg og ba meg langsomt gjenta hva jeg hadde sagt."

Sigrid Eide var kurer. Hun dro fra dør til dør for å advare norske jøder. "De ville ikke forstå. De trodde ikke de kunne være i fare her i Norge. Hvor mye forstår vi av menneskelig grusomhet som ikke rammer oss selv i øyeblikket? Det er alltid sivilbefolkningen som lider."

Et serbisk medlem av "Women in Black", en del av opposisjonen mot det jugoslaviske styret i Beograd, fikk med seg en kopi av filmen "Mørketid". For meg ser det ut til at disse kvinnene, som har opplevd krigens brutalitet på sin egen kropp, får med seg en stille innsikt. De har sett hvor sårbart et menneske er. Første gang jeg møtte "Women in Black", var det jødiske kvinner i Israel som demonstrerte utenfor fengslene mot at palestinske barn var fengslet.

Det går ikke an å bombe for fred. Det har historien vist gang på gang. Voldsspiralen forsterker seg selv. Sigrid Eide sa til meg før hun gikk bort: "Nå på mine eldre dager har jeg satt spørsmålstegn ved min gudstro, så jeg kan ikke lenger si at jeg tror. Nå må jeg nøye meg med å si at jeg ikke vet. Men jeg tror fortsatt at kun sann nestekjærlighet er det eneste som kan redde mennesket og verden."