|
Hvor går retten etter Smith?
Det faller norske medier lett å
bruke spaltemetre på omtale av påtenkte programledere for nye
TV-serier. Men når Regjeringen nå starter arbeidet med å finne
Carsten Smiths etterfølger som høyesterettsjustitiarius, er det
nesten larmende taust. Hvilken rettsoppfatning som dominerer
Høyesterett angår oss mer enn vi tror. Kommentar
HARALD
STANGHELLE
Det er noe fjernt over de purpurkledde i Høyesterett. Og det
selv om sakene Høyesterett behandler ofte griper rett inn i det
virkelige livet som utspiller utenfor de ærverdige salene der
dommene avsies. To eksempler:
En jente blir kvestet for livet i en bilulykke der føreren
kjørte med promille. Det visste den unge passasjeren, skal hun
likevel få erstatning? Nei, er tradisjonell norsk rett. Jo, sier
EØS-retten. Skal Høyesterett da vise selvstendighet i forhold til
lovens tradisjon, gi erstatning og slik gå foran en lovgiver som er
nødt til å følge etter? Saken splittet Høyesterett: Ti dommere sa
nei til erstatning, fem sa ja.
DNA-analyser av blodprøver gir nå mulighet til å fastslå hvem
som er et barns biologiske far. Det kan ha betydning for en rekke
omstridte farskapssaker fra en tid da slik identifiseringsmulighet
ikke fantes. Kan en farskapssak som er avgjort av domstolene
gjenopptas, og kan retten gi mor og barn pålegg om blodprøve for å
avgjøre tvisten? Høyesterett avviste gjenopptagelse med knappest
mulig margin: Ni sa nei, åtte svarte ja.
"Hverdagsjus"
Begge sakene er "hverdagsjus",
rettstvister hvor Høyesteretts avgjørelse får direkte betydning for
mange enkeltmenneskers liv. Men begge sakene illustrerer også en
grunnleggende motsetning innad i Høyesterett: I hvor stor grad kan
Høyesterett vise selvstendighet i forhold til lovgivningen? Selvsagt
er det ingen av dommerne som tar til orde for en total
konfrontasjon, men det er uenighet om hvor fritt Høyesterett står i
sin tolkning og rettsanvendelse.
Det er dette vi mer enn aner i de to eksemplene: Flertallet,
de mer tradisjonelle, velger en innskrenkende tolkning av hvor
selvstendig Høyesterett kan opptre. Sterke mindretall er åpnere i
lovtolkningen, like opptatt av å være et nyttig korrektiv til
lovgiveren som å vedlikeholde eksisterende tolkning.
Nå finnes det nok dem som vil hevde at dette er å dra
tolkningen av to konkrete saker for langt, men det er langtfra
uinteressant å studere flertall og mindretall når Høyesterett samles
og avsier dom i plenum. Å rubrisere de ærverdige dommerne på en
høyre-venstre-skala, blir altfor enkelt. Men at det gjør seg
gjeldende forskjellige rettspolitiske syn, er åpenbart.
Statsvennlige
Høyesteretts selvstendighet er
allerede nevnt. Synet på kontroll av, og rettssikkerhet i,
forvaltningen utgjør et annet stridstema. I løpet av Carsten Smiths
tiår som justitiarius er "Arbeiderpartistatens statsvennlige
styringsjuss blitt modifisert med sterke innslag av liberal
rettighetsjuss," skriver Dagbladets Gudleiv Forr, en journalist som
i mange år briljant har analysert det som foregår i Høyesterett. Det
er ikke lenger slik at staten med selvfølgelighet kan vente å vinne
når Høyesterett avsier sine dommer i konflikter mellom individ og
forvaltning, påpeker Forr.
Det er ingen tilfeldighet at Carsten Smiths navn står
sentralt i enhver slik diskusjon. Ikke "bare" fordi han leder
Høyesterett, men fordi Smith har gått foran og vist en rettspolitisk
vei tradisjonalistene blant høyesterettsdommerne har nølt med å gå
inn på. På tross av dette har Smith sakte, men sikkert fått
gjennomslag for sitt syn. Noe som betyr at menneskerettigheter,
internasjonale konvensjoner og dommer fra Den europeiske
menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg nå er viktige rettskilder
for norske domstoler. Det styrker enkeltindividets rettigheter i en
tid der både den organiserte kapitalmakt og statsmakten er
formidabel.
Smith i mindretall
Underveis har Carsten Smith
møtt motbør. Ingen høyesterettsjustitiarius i moderne tid har vært i
nærheten av å tilhøre så mange mindretall i Høyesterett som Smith. I
hele 26 saker har Carsten Smith tilhørt mindretallet, inkludert de
nevnte sakene om blodprøver i farskapssaker og erstatning ved
trafikkulykke. Mer selvhøytidelige dommere enn Carsten Smith ville
nok vurdert enten å innordne seg tradisjonalistene, eller gått av.
Smith har opplevd at lovgiveren etterhvert har delt hans oppfatning,
slik at f.eks. Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen nå også
er norsk lov.
Etterfølgeren
Nå spekulerer landets jurister
friskt i hvem som blir Carsten Smiths etterfølger:
Høyesterettsdommerne Liv Gjølstad og Tore Schei går oftest igjen i
diskusjonene. Glitrende jurister og erfarne dommere selvsagt, men
deres stemmegivning viser at begge tilhører tradisjonalistene i
Høyesterett. Utnevnes en av dem, vil mange oppleve det som om den
pendelen Smith satte i gang, svinger tilbake.
Sivilombudsmann Arne Fiflets navn nevnes også, men de
færreste tror Regjeringen denne gang vil gå utenfor Høyesterett. De
siste 150 år har det bare skjedd en eneste gang, og det var da
justisminister Kari Gjesteby i 1991 ønsket den fornyelsen Carsten
Smith representerte. Til gjengjeld har "eksperimentet" vist seg
usedvanlig vellykket.
Lars Oftedal Broch og Ketil Lund er andre markante
juspersonligheter det snakkes om. Begge finner vi blant dem som har
fulgt Carsten Smith i viktige saker. Så har de da også en videre og
mer mangslungen bakgrunn enn det et helt yrkesliv delt mellom staten
og dommersetet gir. Noen vil oppfatte dem som mer kontroversielle
enn mer tradisjonelle kolleger, men gjennom viktige oppgaver også
utenfor Høyesterett har begge vist selvstendighet og integritet.
Søknadsfristen gikk ut 1. påskedag. Derfor har justisminister
Odd Einar Dørum nå bare noen dager på seg til å orientere seg i
søkerbunken for å finne ut om han allerede har den søkeren som bør
bli den neste høyesterettsjustitiarius. Odd Einar Dørum står overfor
det som kan bli en av hans viktigste avgjørelser som
justisminister.
 Tips en venn
 Skriv ut denne
artikkelen
|
.gif){kind=tracking}
SØK I
