Humanisme?

Med utgangspunkt i Kosovo-tragedien har man ikke noe historisk belegg for såkalt "humanitære intervensjoner", bare blandede tilfeller hvor det humanitære aspekt har fungert som motiv for maktanvendelsen.

Trond Furuhovde

Gjennom et langt virke i Forsvaret har jeg fått være med på å gi Hærens avdelinger et mer offensivt preg. Gjennom organisering og trening i et nasjonalt forsvarskonsept ble de satt i stand til å operere langt ut over det vår geografi og vårt klima krevde av dem. Senere var jeg så heldig å få medvirke i fredsbevarende operasjoner. Der kunne jeg konstatere at norske tropper, satt sammen av mannskaper fra alle forsvarsgrenene og Heimevernet, var i stand til å løse svært vanskelige oppgaver. Det viser at våre tropper er meget velegnet også til fredsbevarende operasjoner. Det er imidlertid ikke dermed sagt at de er godt nok trent til moderne former for krigføring. Dagens internasjonale situasjon krever derfor en mer omfattende drøfting av muligheter og begrensninger enn det som har kommet til uttrykk i den pågående debatten.

Den fragmenterte diskusjonen som vi er vitne til, har i det alt vesentlige vært knyttet til materiellprosjekter der vi skal ut med betydelige beløp. Dette tyder på en betydelig større interesse for de økonomiske forholdene enn for den helheten disse komponentene skal være en del av.

Midt i debatten om materiellanskaffelse opplever vi, foranlediget av Kosovo-tragedien, debatten om det etiske og rettslige grunnlaget for intervensjoner. En diskusjon om viktige forutsetninger for norsk militært engasjement.

Man har spurt seg om rettferdigheten ved denne intervensjonen var på vår side. På den ene side en åpenbar frykt for ikke å opptre rettferdig, og på den annen side et sterkt ønske om å være med i det gode selskap. Det har åpenbart vært et problem at man ikke har funnet historisk belegg for såkalte "humanitære intervensjoner", bare blandede tilfeller der det humanitære aspektet har fungert som motiv for maktanvendelsen. Stater sender åpenbart ikke sine tropper inn i andre land bare for å redde andres liv. De har alltid andre motiver også.

Mekanismene som var selve drivkraften på Balkan, var at maktbalansen i seg selv bidrar til å preservere friheten i Europa. Et Europa som også omfattes av det nyvunne Øst-Europa. Dertil det faktum at å slå til tidlig reduserer muligheten for at maktbalansen tipper over i en uønsket retning i utsatte regioner. En slik utvikling kan vise seg å bli mer kostbar både målt i innsats og i ødeleggelser. "Det mest humane som man kan foreta seg i en krig, er å få avsluttet den hurtigst mulig", som von Moltke uttrykte det - men det er jo så lenge siden.

I stedet taler man i dag om "robuste humanitære intervensjoner", noe som grenser til militær nihilisme. Den største feilen ligger selvsagt i den politiske bedømmelsen av maktanvendelsen, slik dette kommer til uttrykk hos oss. Våre politikere vurderer krig og krigshandlinger i etiske kategorier. De tror at det kan skilles mellom rett og urett i selve krigshandlingen. Livet er dessverre adskillig mer komplisert enn som så. Selv om vi ønsker å handle i medmenneskelighet, skjuler det seg, til tider, andre og mindre tiltalende trekk i vår gjennomføring av operasjonen. I ren redsel og raseri hender hender det at vi avdekker de avskyeligste sider ved vår natur.

I forholdet til krigens kår er våre etiske forestillinger illusoriske. De tjener bare til å tildekke sannheten. Krig kjenner ikke menneskelige hensyn. De etiske normene er satt ut av kraft. Det er derfor naivt å forsøke å forklare sine handlinger med henvisning til høyverdige etiske motiver.

Når man har foretatt det politiske valget det er å satse på konfrontasjon og maktanvendelse som metode i stedet for dialog og forsoning i konflikthåndteringer, har vi i realiteten satt vårt håp til våpenbruk, forsvarsevne og avskrekkelseslogikken. Når konfrontasjonen velges som metode, har man allerede akseptert at etiske betraktninger, som for eksempel hva som oppfattes som rettferdig, kan bli satt til side. Når krigshandlinger kommer til anvendelse, som i Kosovo, er den gjensidige tillit borte. Det som gjenstår, er hva som oppfattes som nyttig for en selv.

Det etiske ordforråd som har kommet til uttrykk av politikere og andre, går egentlig på tomgang uten noen som helst annen verdi enn den demagogiske. Frykten for hva som kan inntreffe, eller frykten for konsekvensene av ens handlinger, blir betegnet som moralsk klokskap. I Kosovo ble destruktive operasjoner og råskap betegnet som uttrykk for rettferdigheten. Vår tålegrense var overskredet, og forsoningslogikken var erstattet med en mer strafferettslig eller gjengjeldelsespreget logikk. "Dette kan vi ikke finne oss i lenger. Vi må gjøre noe!" Mediene og almenheten legger press på politikerne, som får store problemer med sitt lederskap. På den ene side må de demonstrere sin beslutningsevne og sin handlekraft. På den annen side skal de fremstå som moralsk troverdige.

Resultatet for vårt vedkommende er blitt en suppe som vi dessverre har trukket med oss inn i stortingsmelding og forsvarsstudie. I Storbritannia kalte man sin del av NATOs operasjon "Operation Agricola", et uttrykk for deres klassiske dannelse, og trolig et forsøk på å henspille på prinsipper og verdier. I denne situasjonen var valget bemerkelsesverdig av to grunner - minst. For det første var Agricola kjent for sin utrenskning av uønskede keltere i sin stattholdertid i Britannia. Dertil uttrykte hans svigersønn, Tacitus, stor forakt for kriminelle og den romerske fremgangsmåte i deler av imperiet: "Verdens røvere legger alt øde og kaller det fred." Alt dette skriver seg tilbake til de "universelle prinsipper og verdier" som ble antatt av EUs og NATOs ledere i 1999, og som ble applaudert av kommentatorer over hele den vestlige verden.

Den 24.3.1999 igangsatte NATO under amerikansk ledelse en "rettferdig og nødvendig krig" basert på sine høyteknologiske luftstridskrefter. USAs europeiske allierte var enig i metoden som fikk benevnelsen "A New Generation Draws the Line". Den tyske intellektuelle Ulrich Beck hadde i forveien introdusert begrepet "NATOs nye militære humanisme". Et uttrykk som ble bifalt og støttet av Tysklands utenriksminister Joschka Fischer, og senere lagt til grunn for utenriksminister Madeleine K. Albrights oppfatning av at forsvar av de menneskelige rettigheter kan utnyttes som en form for militært oppdrag. Denne oppfatning ble delt av intellektuelle og rettslærde her i Vesten. De samme støttet også synet på at makt kunne komme til anvendelse der "de vestlige demokratier fant det rettferdig". Samtidig ble de gamle restriksjonene på internasjonal maktanvendelse forkastet til fordel for "moderne oppfatninger av hva som er rettferdig".
Så langt bakgrunnen for, og oppfatninger av, den "militære humanismen". Viktigere enn å drøfte hvorvidt det var rett eller galt det vi lot oss drive inn i i Kosovo, er hvilke konsekvenser et slikt strategisk valg vil få for den fremtidige utformingen av vårt raserte nasjonale forsvar.

Om vi tar utgangspunkt i den beskyttelse som vi søker for vårt samfunn, knyttes det til dagens oppfatning av hva som verdsettes høyest: Den personlige sikkerhet og sikring av vår velferd slik den kommer til uttrykk i vår produktivitet og vårt vern om helse og alderdom. Dette er de verdiene som styres av vår oppfatning av moral og rettferdighet. I kontrast til disse betraktningene står de "ikke opplyste regimer" der friheten gjenfinnes i voldsutøvelse. En voldsutfoldelse som i første rekke vil rettes mot nasjoner som vår egen og våre interesser i utlandet. Signalene har vi allerede fått, men ser vi dem? Eller er vår naive rettferdighetsoppfatning vår farligste indre fiende. Den mest påtagelige svakheten som altså kommer til syne, er nettopp mangelen på en nasjonal eller lokal, som jeg velger å kalle det, strategi. Symptomene er klare, og er knyttet til vår tendens til å anta EUs og NATOs generelle standpunkter. Vi har knapt noen egne løsninger lenger, men går inn der det allerede eksisterer løsningsforslag. I slike tilfeller velger vi å gå inn med betydelige midler for å gjøre oss bemerket. Et særtrekk ved vår håndtering er imidlertid våre krav til sikkerheten.

Slik er vårt forhold til robusthet og frykt for risiko et paradoks i vår politiske tenkning, og våre handlinger, som våre allierte har måttet lære seg til å leve med. Skal vi bygge et forsvar som er troverdig, og som kan bidra til nødvendig avskrekkelse i alliansesammenheng, må det lokale konseptet bygges opp på en flerfunksjonell strategi. Det må ha et hurtigvirkende kommandoapparat med små stabsledd. Praktisk erfaring og høy treningsstandard må prege hele Forsvaret - ikke bare den militære komponenten.

Et særtrekk i vår tid er det sterkt økende kravet til politikernes kunnskapsnivå. En av de viktigste lederskapsoppgavene for våre regjeringer er å finne metoder for å heve dette kunnskapsnivået. Det må jo oppfattes som nok et paradoks, også i politiske kretser, at de på den ene side gir seg selv så store arbeidsmengder at de ikke rekker over alt, mens de samtidig ikke er i stand til å erkjenne at de da har undervurdert sin egen arbeidskapasitet.

Det er i en slik situasjon det blir dobbelt tvilsomt det de foretar seg i sammenheng med alvorlige konflikter utenfor rikets grenser. Der blir norske tropper eksponert i et krigsmiljø som er totalt ukjent både for politikerne og deler av offiserskorpset. Men - det er jo bare en "humanitær intervensjon" . . .