Øst-Europa og krigen i Irak

Av Nina Witoszek

EN BERØMT SCENE  i Shakespeares "Macbeth" lager heksene en suppe av skorpiongift, slangespytt og djeveltiss. Mens de mikser brygget, deklamerer de: "Rett er vrangt og vrangt er rett." De fryder seg over forvirringen som er i vente; utslettelsen av alle distinksjoner, samt dumhetens fremgang. Verden slik den presenteres i Shakespeares drama, er forbausende lik vår egen: et gigantisk teater hvor rett er galt og galt er rett, hvor forskjellene mellom krig og fred, sannhet og løgn, godt og ondt blir mer og mer vage.

På den ene siden ser vi et arrogant imperiums tilsynelatende "velmenende" invasjon av Irak. Samtidig er vi vitne til store fredsdemonstrasjoner over hele verden med slagord som: "Stopp USAs imperialisme!" Merkelig nok er det ingen som sier "Stopp Saddam!" eller "Stopp krigen i Tsjetsjenia!". I den ene historien inntas helterollen av amerikanerne som kommer for å avsette en ond despot. I den andre er de gode krefters forkjempere fredsdemonstrantene som protesterer mot bombing av sivilbefolkningen, amerikansk diktatur og de multinasjonale selskapers grådighet som står bak krigen. I bilder vist på fjernsyn verden over ser vi den arabiske verdens stolthet over Iraks motstand, og dens sinne overfor Vestens frekkhet og dobbeltmoral.

Men, hvis vi gidder å lese bakgrunnsstoff, kan vi også snuble over den vestlige "Stolthet og sinne" beskrevet av Oriana Fallaci. Den italienske utenriksreporterens hovedpoeng er at den vestlige verden ikke gjør annet enn å unnskylde våre skrøpeligheter overfor den islamske verden, mens araberne selv ennå ikke har gått i rette med egne overgrep. Hva er rett og hva er galt? Hvem er de snille gutta og hvem er skurkene her? Rett er vrangt og vrangt er rett, slik som hos Shakespeare.

PROBLEMET ER IKKE FORVIRRINGEN  i seg selv. Problemet er snarere at vi aksepterer kaos uten å reflektere over det, og at vi forutsetter at til syvende og sist er ingen bedre enn de andre. Med et slikt utgangspunkt, i utviskingen av forskjellen mellom sivilisasjon og barbari, og i vår manglende evne til å forsvare verdier overhodet, kommer vi farlig nær en verdensanskuelse som muliggjør et totalitært styresett. Som man sier: Veien til helvete er brolagt med gode forsetter. Dette passer ikke bare med Bush' tullprat om krigens humanitære dagsorden; den lar seg også overføre til Europas nære historie. Vi husker alle sammen - eller har vi glemt? - de vestlige intellektuelles idealistiske entusiasme overfor de mest umenneskelige regimer, det tidligere Sovjetunionen, Kina, Kambodsja og Cuba.

Og kanskje bør vi ikke glemme at en av de største fredsdemonstrasjoner i løpet av annen verdenskrig ble organisert i Vichys Frankrike, hvor tusener av mennesker protesterte mot de alliertes bombing av Europa for å frigjøre det fra nazismen. Massenes begeistring er ikke alltid et uttrykk for deres klokskap. En fredsdemonstrasjon kan være tegn på et sunt sivilt samfunn som gjør opprør mot maktapparatets udemokratiske bestemmelser. Men den kan også være et uttrykk for selvbedrag eller selvgodhet.

Kanskje er det ikke medfølelse med ofrene for undertrykkelsen som får demonstrantene ut i gatene, men en banal frykt for at krigen i Midtøsten vil true velstanden og sikkerheten i Europa? Pasifisme kan også være en form for tørst etter noe å slåss for, spesielt hvis det samsvarer med vår vemmelse overfor den amerikanske overlegenheten og Bush' idiotiske utsagn. ("We are fully committed to working with both sides to bring the level of terror down to an acceptable level for both." Washington D.C., 2.10.01). Og til slutt kan fredsiveren peke mot et underliggende hukommelsestap når det gjelder de grusomme livsvilkårene under despotiske regimer i det hele tatt.

KOLLEKTIVE HUKOMMELSESTAP  fortjener oppmerksomhet, spesielt i den nye delingen av Europa i to leirer. På den ene siden har vi den anti-amerikanske gruppen (Frankrike-Tyskland-Russland, dvs. de tre landene som bestemte Europas skjebne før første verdenskrig). På den annen side har vi den beryktede "Amerikas trojanske hest" (dvs. Øst-Europa). Det som umiddelbart er mest sjokkerende for flesteparten av vestlige kommentatorer, er støtten til den amerikanske intervensjonen fra ledende sentraleuropeiske intellektuelle og tidligere dissidenter slik som Vaclav Havel, Hans Magnus Enzensberger, Adam Michnik, Czeslaw Milosz, György Konra­d og Wolf Biermann.

Den polske nobelprisvinneren Czeslaw Milosz skriver: "Erfaringen fra annen verdenskrig viser at det er umulig å ekskludere USA fra den politiske virkeligheten. Krigsmotstand og behovet for å uttrykke høyverdige følelser som pasifisme er upassende. Skulle vi følge denne tankegangen, ville vi si at angrepet på Hitler var unødvendig" (Gazeta Wyborcza, 21.3.03).

Wolf Biermann, den opposisjonelle østtyske skalden, som en gang protesterte mot NATO, hevder: "Da det ble klart at nazistene kom til å tape krigen og det ikke fantes noen sjanse for "hitlersk fred" i Europa, ropte Goebbels til massene: "Ønsker dere den totale krig?" Og de modige tyskerne skrek begeistret tilbake: "Jaaaa!" I dag spør de demokratisk valgte lederne sine innbyggere: Vil dere ha total fred? Og de modige tyskerne, som nå har konvertert til pasifismen, roper igjen tilbake av hele sitt hjerte: "Jaaaa!" (Der Spiegel, 9.2.03). Hans Magnus Enzensberger insisterer på at beskrivelsen av Saddam som "Hitlers etterfølger" ikke er en propagandafrase eller en journalistisk metafor. "På samme måte som for Hitler er Saddams ambisjon ikke bare for enhver pris å bevare makten; verden er hans fiende. Det spiller ingen rolle hvem som står først i køen for utslettelse: iranerne, kurderne, saudiaraberne, kuwaiterne. Utgangspunktet for prosjektet hans er ikke ideer, men stormannsgalskap. Som menneskehetens fiender er både Hitler og Saddam fenomener fra det 20. århundre, like progressive som mediene, dødelig gass og raketter, som de bruker for å nå sitt mål" (Der Spiegel, 4.2.03).

DEN UNGARSKE FORFATTEREN  György Konra­d argumenterer for at "de av dissidentene som overlevde kommunismen, kan ikke tolerere Hussein. Hadde det ikke vært for den amerikanske intervensjonen, ville Europa i dag vært enten fascistisk eller kommunistisk, eller delt mellom de to totalitære styresettene." (Frankfurter Allgemeine Zeitung, 27.2.03). Alle disse utsagnene har én ting til felles: De kommer fra individer som alltid har gått mot strømmen, og som selv har vært ofre for totalitær undertrykkelse. Deres meninger stammer hverken fra innbilte redsler eller hypotetiske scenarier eller virtuelle kriger. De har sitt utgangspunkt i den historiske opplevelsen av og ustoppelig refleksjon rundt ondskap. Det er denne ondskapen som Vestens intellektuelle har betraktet med nonchalanse på grensen til senilitet. Det er dypt ironisk når president Chirac refser Polen som en nasjon som "trenger disiplinering og europeisering", samtidig som han mottar Zimbabwes diktator i Paris. Man kan jo spørre seg hva europeisering a§ la française betyr, om ikke nettopp en øvelse i å ikke være villig til å dø for Europa? Det må innrømmes at sentraleuropeiske forfattere innimellom finner en støttespiller blant vestlige intellektuelle. Den ledende franske essayisten André Glucks-mann har erklært at han er "flau over Europa". Ifølge den pasifistiske logikken vil alltid krigen mot diktatorene komme for tidlig enn for sent. (Siden det ikke er bevist at Irak har atombombe, er ikke krigshandlingen nødvendig og kommer derfor for tidlig. Men siden Nord-Korea har bomben, er intervensjonen farlig og dermed umulig.) "Man kan trygt si at Chirac og Schröder fant spesielle venner i Sikkerhetsrådet: Putin, Jiang Zemin, Gadafi og Assad - bødler alle sammen!" (Die Welt, 25.2.03).

OGSÅ SALMAN RUSHDIE  har gitt klar støtte til militær aksjon i Irak. Han argumenterer for at saken mot Saddam "er basert på langvarige overgrep mot det irakske folket. Han har fattiggjort dem, myrdet dem, gasset dem, sendt dem av sted for å dø i meningsløse kriger, undertrykt dem, hengt dem, slått dem til blods og myrdet dem enda en gang. De av de irakske demokratiske stemmene som fortsatt finnes (...) trygler om regimeskifte" (The Nation, 6.1.03).

Det er fristende å være kritisk til krigen i Irak. USAs sårede selvfølelse og den amerikanske presidentens fremtoning gjør imperiet til en enkel skyteskive. Men hvis så mange individer med et mot og en integritet som ikke lar seg betvile er på USAs side, burde vi kanskje heller stoppe opp og tenke på nytt. Det ser ut til at vi lever i en verden hvor "rett er vrangt og vrangt er rett". Kloke mennesker vet bedre, selv om sannheten er vanskelig å begripe. Da den unge Wolf Biermann - hvis far døde i Auschwitz - flyktet med sin mor fra flammehavet etter de alliertes bombing av Hamburg, hvor alle forbannet "den avskyelige Churchill", sa Biermanns mor: "Selv om flyene på himmelen slipper bomber som kan komme til å drepe oss, så har de kommet for å redde oss fra de onde menneskene som drepte din far."