Av: Aslak Sira Myhre

Den som bruker noen timer på Arbeiderpartiets hjemmeside www.dna.no, slutter fort å spørre om hvorfor Arbeiderpartiet har mistet så mye oppslutning. I stedet begynner man å lure på hva det er som holder de resterende 20% igjen i partiet. Skulle Ap stilt til valg i Norge i dag uten sin fortid som statsbærende parti, hadde det antakelig ikke passert sperregrensa. Det er Aps historiske knytting til arbeiderbevegelsen og velferdstaten og ikke minst de gross med karrierister som har strømmet til partiet, som i dag holder partiets valghode over vannet.

Partiet som blei et majoritetsparti gjennom kombinasjon av stor oppslutning i arbeiderklassen og samarbeid med borgerskapet, er nå blitt forlatt av såvel arbeider som borger. Igjen står et populistisk parti uten populære saker. På hjemmesidene til Ap finner vi en innledning til et partiprogrammet det er umulig å være uenig i, det presenteres en kjønnsløs, klasseløs og fargeløs visjon om mennesket og samfunnet.

Etter å ha avliva marxismen, sosialismen og etter hvert klassene har Ap også blitt et profilløst parti. Det er ingen grunn til at tro at dagens Ap skal være noe bedre egna til å forsvare velferdsordningene våre enn de andre partiene i norsk politikk. Partiet har ingen fanesaker igjen. Mens de som bygde landet sakte dør ut eller flytter til Spania og Frp, desimeres Ap. Partiet ser ut til å ha oppdaga det, og er kollektivt foruretta på det norske folks svik.

Klassekompromiss
Utviklinga i Ap minner meg om utviklinga til SUKP(b), Sovjets kommunistparti. (Ikke like dramatisk, hverken på godt eller vondt, men med mange like trekk.) Sosialdemokratene bygde landet gjennom sitt ene parti, et parti som satt med makta nesten uavbrutt i 30 år Maktgrunnlaget var oppslutning i arbeiderklassen, kontakt med folket og reformer som forbedra hverdagen til folk. Dette var mulig så lenge klassekompromisset lå fast og kapitalismen og NATO ikke blei talt imot. Befolkninga fikk en følelse av framgang, velstand og deltagelse. Både Ap og SUKP(b) representerte i utgangspunktet ei positiv kraft for arbeiderbevegelsen. Men som Sovjets parti tok Ap i bruk alle midler for å opprettholde posisjonen. (Lundkommisjonen er bare toppen av isfjellet i den overvåkning, kontroll og straff som Ap praktiserte overfor sine politiske fiender.)

Som de russiske statskommunistene mista det kongelige norske arbeiderparti etter hvert kontakten med sitt eget folk. Etter hvert som den første generasjonen av etterkrigspolitikere tok pensjonen sin og gikk, kom karrieristene, appartsjikene og familiedynastiene fram. Revolusjonen som Aps inntog i norsk politikk i mellomkrigstida representerte var blitt snudd på hodet, og landet blei igjen konsolidert med en mer eller mindre talentfull, men vellstrigla embetsmannsstand på topp. Denne gangen med partiboka i orden.

Ap blei et parti uten fiender, et parti som helst ville fjerne arbeider som forstavelse og ende som Partiet, det eneste nødvendige for så vel arbeider som kapitalist. Når Gro gikk til valg på Stø kurs, var det et helt riktig bilde på Aps daværende funksjon. Det eneste som var igjen av partiets tidligere forser var evnen til å styre og administrere det norske statsapparatet. Når enkelte arbeiderpartimedlemmer og den snart avsatte lederen i dag savner ideologien og grunntanken i partiets politikk, savner de noe de sjøl aktivt har avvikla. Ideologisk har Ap vært ledende i å fjerne konfliktlinjene fra den politiske arenaen, politisk har de leda avviklinga av statens politiske styringsverktøy.

Undring
Valgforskere, politikere og store deler av akademia uttrykker forbauselse over at Aps tapte stemmer finnes igjen i Fremskrittspartiet. Denne stadige gjentatte undringen – på det verste en fnisende vitsing framført av redaktørene Hansson, Stanghelle og Versto på norsk radio – viser at det ikke bare er Ap og partiets ledelse som har fjernet seg fra folks hverdag i Norge, men at også de politiske kommentatorene og den «intellektuelle elite» gått samme vei.

Kommentatorer, journalister og politikere ser ut til å tro at det finnes en nødvendig sammenheng mellom programpostene i Frps program og den oppslutninga de oppnår i valg. Særlig Jens Stoltenberg ser ut til å være hellig overbevist om at han kan avsløre og avkle Frp ved å analysere hull i de økonomiske resonnementene i Frps sosialpolitikk. Helt siden Stoltenberg blei finansminister i 1992 har den strålende kommunikatoren kommunisert det samme budskapet på den norske TV ruta: «Regnstykkene holder ikke vann”, «Frps politikk gjør de rike rikere og de fattige fattigere». Begge deler er sjølsagt sant, men det hjelper ikke. Gro og Jaglands styring av landet gjorde nemlig forskjellen mellom fattig og rik større, og det var ikke på papiret.

Det er ikke troen på regnestykker som ligger til grunn fra overgangen fra Ap til Frp. (Tvert imot fins en grunnleggende mistillit til eksperter fra Statistisk sentralbyrå.)

Arbeiderklasseparti
Poenget er nemlig at Frp i motsetning til Ap i stor grad er blitt et arbeiderklasseparti i Norge. Sjøl om ideologien er høyrevridd og Hagen er reaksjonær sukkerselger, har partiet kulturelt sett blitt et arbeiderparti. Frp klarer å fange opp motviljen mot sentrum, både blant arbeidsledige i Groruddalen og i Finnmark. Frp klarer å definere sentrum ikke som et sted men som en type folk; byråkrater, politikere og journalister som snylter på vanlige folk. Frp bruker sentrum/perifieri-aksen til å bli et parti for de som har lang av stand til makta; vanlige folk. Og Hagens vanlige folk er ikke de samme som Erik Solheims og Jens Stoltenbergs cappuchinodrikkere. Hagens folk vasker gulv, kjører traktor, ser på Ricky Lake og tjener seg ikke steinrike på Hagens skattepolitikk. Arbeiderklassen stemmer ikke Hagen for å slå seg sjøl på kjeften, eller for di de er så dumme at de ikke skjønner sitt eget beste. De har ikke lenger tillit til ord på papir, regnestykker og programmer. Og den tilliten er det Ap som har tatt fra dem.

Folk sine hoder er verken tomme eller statiske. De forandrer seg med hva som skjer i samfunnet og hva som sies ofte nok. Når Frp har blitt mellomstasjonen folk bruker når de bryter med Ap, skyldes det også at Ap sjøl har lagt det objektive og det ideologiske fundamentet for flukten fra sosialdemokratiet. Høyredreininga i Aps politikk, veien mot et reint administrasjonsparti uten ideologi, tømmingen av begreper som solidaritet og samhold, den massive privatiseringen av offentlig sektor, alt dette har bidratt til å bane vei for Frp. Ap har gått i spissen for å skape et «moderne» markedssamfunn som har gjort dagliglivet bedre tilpassa Frps politikk.

Individualisme
Den individualismen og manglende klassefølelsen som preger samtida skyldes i hovedsak endringene i produksjonsforholdene og overgangen fra industri til tjenesteyting, men ikke bare det. Hvis fagbevegelsen, Ap og deler av venstresida i motsetning til i dag hadde vært villig til å jobbe offensivt ideologisk og politisk overfor det nye arbeidslivet, ville vi kunnet få et langt mere kollektivt tenkende tjenesteproletariat. I stedet har «venstresida» i sosialdemokratiet gått på meningsløs leit i egen historie, mens «modernistene» har hoppa ukritisk over gjerdet til blåere jaktmarker.

Klassekampen stiller spørsmålet om Ap har en framtid, om endringen i produksjonsforhold, økonomi og klasse har fjerna grunnlaget for etterkrigstidas sosialdemokratiske bevegelse. Jeg tror spørsmålet på mange måter er feilt stilt. Sosialdemokratiet er ikke først og fremst kjennetegna av en bestemt politikk, men av viljen til å forene arbeid og kapital innafor rammer som er gitt. Sjøl om Ap på mange måter har gravd den ideologiske og politiske grava for seg sjøl, er Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg først og fremst uttrykk for at styrkeforholda mellom arbeid og kapital har endra seg. Kapitalismen er på enorm frammarsj, med dens markedsliberalisme og imperialisme. Norske kapitalisters behov for en sterk og aktiv stat er blitt gradvis redusert mot slutten av forrige århundre. De sosialdemokratiske partiene har fulgt lojalt etter, avvikla statsstyring og i stedet i større eller mindre grad utvikla seg til sosialliberale partier a la Tony Blairs New Labour.

Politisk styring
Løsninga på dagens situasjon, både for de som kaller seg sosialdemokrater og for de som kaller seg revolusjonære, er etter mitt syn ikke å grave i Gerhardsens memoarer på jakt etter det «reine» og opprinnelige sosialdemokratiet. Hovedutfordringa ligger i å vinne tilbake politisk styring som gjør det mulig å drive samfunnsutviklinga framover etter menneskenes hoder og ikke markedets lov. Det krever nye og radikale grep. Dagens knefall for markedet, globalisering og Adam Smith, er langt fra noe slikt grep. Både ledelsen i Ap og juniorpartiet SV ser nå ut til å jobbe innafor det paradigmet som kalles «moderne», det vil si en verden hvor rammene er gitt og de eneste som har muligheten til å endre dem er multinasjonale selskaper og deres apparat av «verdenskonsulenter».

Det viktigste spørsmålet i dag er ikke hva som er Aps sjel eller om Stoltenberg kan klare å kommunisere fram 30% oppslutning ved neste valg. Utfordringa er å utvikle politikken som kan utfordre «moderniseringshegemoniet». De politiske målene og reformkravene må knyttes konkret opp til folk og bevegelser. Et nytt klassekompromiss er meningsløst uten at det utvikles en ny klassekamp. Utviklinga av Norge til et individualisert konsumentsamfunn hvor alle skal være sin egen lykkes smed, snur ikke uten en lang periode med politisk kamp. Det som ser ut til å være så vanskelig å forstå for alskens politiske rådgivere, nestlederkandidater og avisredaktører er at du ikke forandrer Norge gjennom en bra debattopptreden hos Pål T Jørgensen i Tabloid. Sjøl om det er kommunikatoren Jens som gjør det.

Du kan ikke bare velge «saker» til hvert valg og tro det er å jobbe politisk. Det trengs en sterk, sosial, faglig og folkelig organisering som gir folk i Norge en følelse av eiendom til eget liv, samfunn og framtid. Dette kan bare oppnås gjennom å organisere og politisere en fagbeveglse, en kvinnebevegelse og en sosial bevegelse som insisterer på være ei kraft i seg sjøl – utenom såvel Skavlands fredagsunderholdning som medienes meningsmålingshysteri. En slik forståelse av politikk er det lite å spore av på Aps hjemmesider i dag. Uten ein slik forståelse vil partiet ikke bli ei sosial kraft i Norge igjen. Da ikke sagt at Ap ikke kan oppnå gode valgresulat igjen. Men det vil bare ikke bety noe.

Aslak Sira Myhre er leder av Rød Valgallianse.