Krigsboka vi manglet

Barn under krigen

Aschehoug

ANMELDT AV HALGRIM ØISTAD

Vi kan se det nesten daglig på tv: Barn som er rammet av krig og terror, eller følgene av en krigstilstand. Om det er i Makedonia, i Palestina, i Congo eller Colombia.
Men det skjedde også her i landet, bare for noen tiår siden, at barn ble drept, eller pådro seg lidelser som følge av krig. De som overlevde - og det var de aller fleste - er i dag fra snaut 60 år og oppover.
Det er skrevet utallige hyllemetre med bøker om Norge og det vi kaller Den annen verdenskrig (for russerne er navnet Den store fedrelandskrigen). Men ikke før nå er det skrevet ei bok der temaet er hvordan barna i Norge opplevde de fem krigsårene 1940-45.
Så langt har barna vært med bokstavelig talt som små fotonoter i den store norske krigslitteraturen, eller som staffasje på bilder. Om norsk krigslitteratur gir et sant bilde, var det nesten bare de daværende kongebarna, Harald & co, som var norske barn under krigen. Og de var stort sett i England og USA. Men «hjemme» i Norge var det titusener av barn under hele krigen. De levde sitt dagligliv, de gikk på skole, de lekte, de arbeidet, flere deltok i kampen for og mot. De fleste barna var i familier på «den rette» siden, noen på «den andre» siden, det vil si feil side med tanke på krigsoppgjøret.
Forfatterne har valgt å definere barn som aldersgruppa 0-18 år. Det betyr faktisk at hver fjerde nordmann som opplevde krigen var et barn.
Gjennom nitidige undersøkelser har forfatterne kommet fram til at 514 norske barn mistet livet på grunn av krigen. Boka bringer navn på alle, bortsett fra 33 unge frontkjempere.
Bomber fra våre allierte venner tok flest barneliv: 124. 58 av disse ble drept da et fly fikk inn en fulltreffer på en skole, mens bombemålet var tyske ubåtanlegg i Laksevåg. 82 norske barn ble myrdet i tyskernes gasskamre i Auschwitz. For å ta to dødsårsaker.
Sammenlignet med mange andre land var krigen i Norge nesten en fredelig affære, relativt sett, tross alt. Ifølge forfatterne hadde de fleste barna en trygg oppvekst, selv under tysk okkupasjon. Krigen kunne til og med oppleves som en ekstra spennings-ingrediens i barne-tilværelsen. (Dette var før de virtuelle verdenskriger inntok dataskjermene i alle hjem). Ellers får boka fint fram at krig ikke bare er død, tristhet og elendighet heller. Alder, bosted, familie og bakgrunn var det som hovedsaklig avgjorde barnas situasjon under krigen.
Mange synes at det er skrevet mer enn nok om Norge og de fem krigsårene. Men Barn under krigen var ei bok som manglet. Selv om den er knyttet direkte til en avgrenset epoke, er den forunderlig tidløs.
Kan det være håp om at også norsk skoleverk merker seg denne boka?