Nazistmarsjen og menneskerettighetene

Gunnar M. Karlsen ,

ass. generalsekretær i Den norske Helsingforskomité.

Det er en moralsk forpliktelse for myndigheter og det sivile samfunn å bekjempe de holdninger slike ytringer fremmer. Det er dessuten en juridisk forpliktelse for norske myndigheter å forby rasehets, i og med at Norge har tilsluttet seg FNs konvensjon om å avskaffe rasediskriminering.

I debatten om politiet burde tillate den nynazistiske gruppen Boot Boys å avholde en minnemarsj og appeller for den tyske stornazisten Rudolf Hess, er klassiske argumenter for ubegrenset ytringsfrihet blitt brukt. Få innlegg tok utgangspunkt i menneskerettighetene for å vurdere om et slikt arrangement bør tillates.

Menneskerettighetenes stilling i norsk rett er blitt betydelig styrket de senere årene, blant annet ved vedtaket av menneskerettsloven 21. mai 1999. Også i Grunnloven er det en egen paragraf (110 c) som pålegger myndighetene å respektere og sikre menneskerettighetene. Det er derfor for snevert å hevde at arrangementet må tillates fordi det er vernet av ytringsfriheten. Myndighetene plikter å vurdere det også i forhold til andre relevante menneskerettslige bestemmelser.

Ytringsfrihet blir ofte karakterisert som en nøkkelrettighet. Uten rett til frie ytringer er det vanskelig å kunne forsvare andre menneskerettigheter. Den er definert i sentrale FN- og Europarådsdokumenter, som alle bygger på Verdenserklæringen om menneskerettigheter artikkel 19: "Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og idéer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser."

FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter begrenser ytringsfriheten i forhold til "respekten for andres rettigheter eller omdømme, . . . og beskyttelsen av den nasjonale sikkerhet, den alminnelige samfunnsorden, eller den offentlige helse eller moral" (artikkel 19). Ifølge artikkel 20 (2) i samme konvensjon skal "enhver form for fremme av nasjonalhat, rasehat eller religiøst hat som innebærer tilskyndelse til diskriminering, fiendskap eller vold, . . . forbys ved lov". Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 10 begrenser ytringsfriheten på en lignende måte for å beskytte "helse eller moral, . . . andres rykte eller rettigheter".

Begge konvensjonene er inkorporert i norsk lovgivning. Når Grunnloven pålegger myndighetene å respektere og sikre menneskerettighetene, så må det derfor være menneskerettighetene slik de er definert i disse konvensjonene som menes.

I forhold til debatten om å tillate nynazistiske og rasistiske ytringer er FN-konvensjonen om å avskaffe alle former for rasediskriminering av 1965 særlig relevant. Den ble vedtatt blant annet på bakgrunn av økende oppslutning om antisemittisme i Europa. Artikkel 4 i konvensjonen kan oppfattes som en nærmere presisering av noen av begrensningene i ytringsfriheten. Den pålegger myndighetene å forby "spredning av idéer om raseoverlegenhet eller rasehat, all tilskyndelse til rasediskriminering, alle voldshandlinger eller tilskyndelse til slike handlinger mot en rase eller gruppe av personer av annen hudfarge eller etnisk opprinnelse . . ."

FNs komité mot rasediskriminering har understreket betydningen av denne artikkelen. Ikke minst har den lagt vekt på at statene må vedta lovgivning og håndheve denne i samsvar med kravene i artikkel 4. Komitéen er av den oppfatning at ytringsfrihet ikke er absolutt, men må balanseres i forhold til det å beskytte andre rettigheter.

en norske straffeloven paragraf 135 a ("rasismeparagrafen") ble vedtatt av Stortinget i 1970 fordi Norge måtte bedre beskyttelsen mot rasehets da Norge ratifiserte konvensjonen. Den har en strafferamme på to år for ytringer som "truer, forhåner eller utsetter for hat, forfølgelse eller ringeakt" personer eller grupper på grunnlag av trosbekjennelse, rase, hudfarge eller etnisitet.

Det finnes med andre ord et solid grunnlag i norsk lovgivning og i Norges internasjonale forpliktelser for å begrense ytringsfriheten i forhold til hatefulle, rasistiske ytringer mot enkeltpersoner og grupper. Men samtidig er dette et av de områdene hvor Norge har fått mest kritikk for ikke å leve opp til forpliktelsene. FNs komité mot rasediskriminering og Europarådets kommisjon mot rasisme og intoleranse har vært samstemte i å kritisere norske myndigheter for i for liten grad å gjøre bruk av lovverket mot rasistiske ytringer. Det store flertall av saker som omfatter slike lovbrudd, blir henlagt.

Europarådets kommisjon mot rasisme og intoleranse ( www.ecri.coe.int ) understreker i en rapport av 27. juni i år behovet for å bedre håndhevelsen av lovverket. Den understreker at selv om norske myndigheter har erkjent problemet, så preger denne erkjennelsen ennå ikke politiets dag-til-dag-praksis. Etableringen av et eget senter mot etnisk diskriminering og arbeid med å utarbeide en egen lov mot etnisk diskriminering er tiltak kommisjonen mener kan bedre bildet på sikt.

Når det gjelder rasismeparagrafen, understreker kommisjonen at håndhevelsen fortsatt er svak. Mellom 1981 og 1993 var det ingen domfellelser for spredning av rasehat, men senere har det vært noen saker som har ført til fellende dom. Den mest kjente er saken mot Jack Erik Kjuus, leder av Hvit Valgallianse, som ble dømt av Høyesterett i 1997 for å ha fremmet rasediskriminering (dissens, 12-5).

Kommisjonen håper at Ytringsfrihetskommisjonens rapport (NOU 1999: 27) vil stimulere til debatt om betydningen av et effektivt rettslig vern mot rasistisk hets. Dessverre er avsnittet i denne rapporten om hatefulle ytringer ("rasismeparagrafen", kapittel 6.3.3.4) blant de svakeste i et dokument som ellers på mange måter er imponerende. Kommisjonen går inn for å beholde rasismeparagrafen, men å fjerne henvisningen til "trosbekjennelse". Også begrepet "ringeakt" er uheldig, og forbudet mot hets på grunnlag av homofil legning, leveform eller orientering bør fjernes, mener kommisjonen. "Paragrafen bør tolkes innskrenkende", heter det i rapporten.

Svakheten ved avsnittet er blant annet at den ikke forholder seg til de anbefalinger og kommentarer som FNs komité mot rasediskriminering har kommet med. Hverken FNs eller Europarådets kritikk av manglende oppfølging fra norsk politi og påtalemakt nevnes, bare at FN-organer ikke er en "domstol, men et utvalg som bl.a. rapporterer til FNs generalforsamling". Videre mangler avsnittet et internasjonalt perspektiv, nemlig at når vi bekjemper rasediskriminering og rasehets på hjemmebane, så må vi ta hensyn til både et konsistenskrav og hvilken signaleffekt våre hjemlige tiltak vil kunne ha utenlands. Siden norsk utenrikspolitikk vektlegger overholdelse av menneskerettighetene og understreker at anbefalinger fra FNs kontrollorgan må følges av medlemsstatene, må norske myndigheter selv gjøre det samme.

Ytringsfrihetskommisjonens hovedsyn er at friheten til å ytre seg i det offentlige rom fører til "utluftning, renselse og anstendiggjøring av standpunkter gjennom samtale og kritikk". Den advarer mot "enkle løsninger og symbolske markeringer uten videre effekt". På bakgrunn av dette synet er det ekstra beklagelig at kommisjonen ikke har gått inn på det omfattende materialet og den erfaring som FNs komité mot rasediskriminering besitter. Når denne og andre internasjonale organer kritiserer norske myndigheter for ikke å håndheve forbudet mot rasehets, kan dette vanskelig forstås som et rop etter "enkle løsninger". Tvert imot understreker ekspertene både i FN og Europarådet at for å bekjempe diskriminering og rasistisk motivert vold, må en lang rekke virkemidler tas i bruk på en koordinert og planlagt måte.
Samtidig som Ytringsfrihetskommisjonen foreslår en "innskrenkende" tolkning av rasismeparagrafen, anbefaler Bondevik-regjeringens Handlingsplan for menneskerettigheter (St.meld.nr. 21 (1999-2000)) innarbeidelse av FNs konvensjon mot rasediskriminering i norsk lovverk (side 21). Planen signaliserer også bedre norsk oppfølging av anbefalinger fra internasjonale kontrollorganer (side 24). Stoltenberg-regjeringen ser så langt ut til å fortsette arbeidet med Handlingsplanen, slik at den må oppfattes som et uttrykk for også den sittende regjeringens målsetninger.

Det er betydelig spenning mellom Ytringsfrihetskommisjonens rapport og det som ligger i Handlingsplanens forslag. Dette må avklares i den videre behandlingen av de to dokumentene. Ytringsfrihetskommisjonen foreslår - slik jeg tolker den - en videreføring av en passiv holdning fra politi og påtalemakt til rasistisk hets, mens Handlingsplanen legger opp til en aktiv linje og styrket gjennomføring av bestemmelsene i FN-konvensjonen mot rasediskriminering.

Nazismen er en ekstrem ideologi, med en doktrine om "raseoverlegenhet" som en sentral bestanddel. Derfor burde politiet i utgangspunktet ha nedlagt forbud mot minnemarsjen for Rudolf Hess fordi den var i strid med rasismeparagrafen og utgjorde en trussel mot offentlig ro og orden. Politiet burde også ha stoppet marsjen som ble gjennomført i Askim.

Mens politiet har vært defensive i sin håndtering av saken, viste det sivile samfunn handlekraft. 15 000 deltok i et arrangement mot rasisme på Youngstorget 19. august, et samarbeid mellom en rekke organisasjoner som kan bli startpunkt for nye allianser i kampen mot rasisme i Norge.

Ytringsfriheten skal sikre fri offentlig debatt og kunstnerisk frihet. Men den verner ikke hatefulle ytringer mot enkeltindivider eller grupper.