Baath-regimets Irak er blitt fremhevet som en "sekulær stat", og det var da også en bevisst og langsiktig strategi fra regimets side å tone ned motsetninger mellom trossamfunn og religioner. Det sekulære prosjektet hadde riktignok en rekke begrensninger som alle var godt synlige i både grunnlov og rettspraksis: Islam var statsreligion, og sharia (islamsk lov) grunnvoll for lovgivningen; og islamsk - og kristen - familierett ble følgelig praktisert. Moskeene måtte likevel holde en lav profil, og predikantene fikk aldri invadere radio- og TV-kanaler på samme måte som i så godt som alle andre land i dagens Midtøsten.

Samtidig var islam en politisk kraft som regimet måtte forholde seg til fra første stund. Som kjent er omkring 60 prosent av alle irakere shia-muslimer, og de to fremste pilegrimsmål for alle verdens shia-muslimer ligger nettopp i Irak, i de hellige byene Najaf og Karbala. Najaf, som lenge var et av de viktigste lærdomssentrene i den shia-muslimske verden, ble i 1960-årene sentrum for en shia-basert politisk opposisjon.

Opposisjonen

Spørsmålet er altså nærliggende. Hvilken rolle har den religiøse opposisjonen spilt i Irak etter at Saddam Hussein kom til makten i 1979? Og fremfor alt: Hvilken rolle kan islamske partier og politisk-religiøse bevegelser spille i morgendagens Irak?

Et raskt blikk på historien viser at makteliten i Bagdad - som var sunni-dominert - har sørget for at sunni-muslimene ikke representerer noen umiddelbar politisk trussel. Det er shia-muslimene som hele tiden har stått bak den farligste politisk-religiøse opposisjonen.

Det hører med til dette bildet at Baath-partiets panarabiske ideologi aldri har hatt appell hos shia-befolkningen - shiaene har nemlig hele tiden sett arabisk enhet og sunni-islam som to sider av samme sak. Som religionssamfunn er de ikke fullt ut akseptert, og i en større arabisk-muslimsk sammenheng utgjør shia-muslimene en marginalisert og underprivilegert gruppe. Nasjonalisme, ikke arabisme hadde appell. Det er heller ikke tilfeldig at irakske kommunister i 1950- og 60-årene fant sitt viktigste rekrutteringsgrunnlag blant shia-befolkningen i sør.

Krav om en rettferdig maktfordeling og bedrede levekår kom fra helt annet hold: Stor-ayatollahene - lederskiktet blant shia-geistligheten - kombinerte budskapet om sosial rettferdighet med mulighet til å skaffe bred folkelig oppslutning gjennom sine egne, uformelle nettverk. Og det har gang på gang vist seg at det er de religiøse nettverkene som fungerer i krisetider når alt annet raser sammen.

Likviderte

For å ramme shia-muslimske nettverk og knekke alle tilløp til opposisjon startet Baath-regimet i 1977 en hårdhendt nasjonalisering av shia-institusjoner, og både religiøs eiendom og inntekter ble underlagt kontroll eller ganske enkelt konfiskert. Denne politikken ble ikke bare videreført, men forsterket under Saddam Hussein, som dessuten gjorde kort prosess og likviderte en rekke fremstående religiøse ledere og intellektuelle.

Ingen ny manøver fra baathistenes side, men henrettelsen av den internasjonalt kjente islamistiske teologen og forfatteren ayatollah Muhammad Baqir al-Sadr i 1980 vakte likevel berettiget oppsikt over hele den muslimske verden. Det politisk-religiøse partiet ayatollahen hadde vært med på å grunnlegge - al-Dawa - fikk imidlertid et langt liv, og har i dag sine ledere i eksil både i Vest-Europa og i den arabiske verden.

Kontakt med Iran

Den største og mest innflytelsesrike irakske shia-opposisjonsgruppen i eksil er imidlertid SCIRI (Supreme Council for Islamic Revolution in Iraq), som ledes av ayatollah Muhammad Baqir al-Hakim med sete i Teheran. SCIRI er styrt av Hakim-familien, og ayatollahens bror leder den væpnede grenen av SCIRI, al-Badr-brigaden.

Forbindelsen til Iran har vært tydelig helt fra grunnleggelsen tidlig på 1980-tallet - og selv om iranske myndigheter i dag forsøker å holde god avstand, er det ingen hemmelighet at i det minste den konservative fløyen i det iranske politiske etablissement gjerne ser SCIRI som en sentral aktør i iraksk politikk i fremtiden.

SCIRI har gjort mye av seg de siste månedene, blant annet ved å samarbeide med ulike sekulære partier i en koalisjon som også samtaler med amerikanerne. Hvilken oppslutning disse gruppene i realiteten vil kunne få i Irak, gjenstår selvsagt å se. Det finnes dessuten en rekke islamske grupper inne i landet, enkelte med klar vilje til voldelige aksjonsformer; mordet på shia-lederen Abdul Majid al-Khoi torsdag 10. april lover ikke godt.

En helt annen, men toneangivende fløy i iraksk shia-islam bør også fremheves her, ikke bare fordi den fortsatt finnes inne i landet, men fordi den hele tiden har holdt fast ved det klassiske shia-islamske kravet om et klart skille mellom religion og stat. Ayatollah Khoi (d. 1992) - i sin tid ayatollah Khomeinis ideologiske motstander - var den fremste talsmann for et slikt syn. Hans linje videreføres i dag av etterfølgeren, ayatollah Ali Sistani i Najaf. Sistani er den stor-ayatollah som har størst oppslutning, trolig ikke bare inne i Irak, men i hele den shia-muslimske verden.

Religionen står sterkere

Etter 1991 skal Irak ha vært igjennom en islamisering som har ført til at religionen kanskje står sterkere enn før i brede lag av folket. Og selv om det indre samholdet mellom irakske shia-muslimer ikke må overvurderes - nye sosiale og økonomiske bånd går etter hvert på tvers av etniske, religiøse og ideologiske skillelinjer - er det all grunn til å anta at islamske partier og nettverk langtfra har utspilt sin rolle i iraksk samfunnsliv og politikk.

Fortsatt er den shia-muslimske opposisjonen den mest betydningsfulle. Den spenner over et stort register av politisk-religiøse oppfatninger. Fra overbeviste tilhengere av en islamsk stat etter iransk forbilde til grupper som krever demokrati og flerpartisystem - eller som avviser enhver befatning med politikk. Hvordan de ulike gruppene kommer til å trekke sammen, gjenstår å se. At shia-grupper og -partier vil kunne bli sentrale politiske aktører i en etterkrigstid, er hevet over tvil.