Terrorens Århundre
(1970 - 1980)
(Del 1)

PFLP; "Folkefronten for frigjøring av Palestina" ble etablert i 1967 av marxist-leninisten Georges Habash, og er en pan-arabisk, marxist-leninistisk organisasjon, hvor «frigjøringen» omfatter utstrakt bruk av internasjonal terror for ved dette å «internasjonalisere» Palestina-konflikten i den hensikt å innføre sosialismen i hele den arabiske verden. Ordet «frigjøring» har ingen nasjonal betydning, og brukes utelukkende som en del av den marxist-leninistiske retorikk, uten meningsinnhold.

Abu Daoud (Iyad) ledet denne organisasjonen da han ble likvidert i 1991. Abu Daoud var Yassir Arafats nestkommanderende. «Svart september» (kfr. München-massakren og samarbeidet med Baader-Meinhof og Souhaila Andrawes) er en del av PFLP, som er aktivt støttet av norsk fagbevegelse (Kjell Bygstad). PFLP meldte seg ut av PLO, den 26. september 1974, etter å ha gjennomført en rekke internasjonale terroraksjoner. Georges Habash gikk til sterke, verbale angrep på Yassir Arafat!

HAMASer en religiøs organisasjon, ledet av en rekke intellektuelle, advokater og leger i USA og Storbritannia. Også HAMAS bekjenner seg helt åpent til anvendelse av religiøs terror, både blant palestinere og i Israel.

AL FATAH er en ren nasjonalistisk organisasjon, som dessuten bygger på «Førerprinsippet», og som inntil München åpent  bekjente seg til anvendelse av terror. Lederen gjennom mer enn 30 år heter Yassir Arafat. Al Fatah er et anagram for «Plutselig død».

PLO er en paraplyorganisasjon som ble stiftet i 1964, men spilte liten rolle før etter Seksdagerskrigen i 1967, da geriljaorganisasjonen al Fatah og dens leder, Yassir Arafat overtok kontrollen. Fatah utviklet seg etterhvert til en «stat i staten», og ble regelrett kastet ut av både Syria, Libanon og Jordan i juli 1971, hvor det ble forsøkt statskupp. Kong Husseins oppgjør med palestina-araberne ble en blodig affære. 20 000 ble drept.

Yassir Arafat hadde i 1968 gitt Mahmoud «Abu» Daoud Oude (f. 16. mai 1937, i Jerusalem) i oppdrag å bygge opp en hemmelig eliteavdeling, «Svart September». I februar 1973 ble Abu Daoud dømt til døden for forsøk på statskupp i Jordan, men ble utvist til Algerie 8 måneder senere, da kong Hussein ga amnesti til alle politiske fanger. Han ble arrestert i Paris, den 8. januar 1977, som den ansvarlige leder for München-massakren, men Frankrike nektet å utlevere ham til Vest-Tyskland eller Israel, og han ble satt på frifot, og reiste tilbake til Algerie.

Fram til 1967 var den tidligere Stormuftien av Jerusalem, Haj Amin al Husseini den ubestridte lederen. Han var Yassir Arafats onkel, og hadde tatt seg av Yassir Arafat og sørget for hans utdannelse. Husseini var i Berlin størstedelen av den 2. Verdenskrig, og var Hitlers fremste ekspert på jøder. Det var dette lederskapet som Yassir Arafat arvet. Fatah hadde gjennomført de første aksjonene sine mot Israel i 1965, året etter at Husseini hadde dannet PLO. Sønnen, Faisal er en av Yassir Arafats aller nærmeste medarbeidere, og er påsatt som Jerusalems nye borgermester eller «guvernør».

Yassir Arafat har ingen «politisk» ideologi utover opprettelsen av en palestinsk stat på «sekulært og demokratisk» grunnlag. PLO ledes utfra Hitlers «Førerprinsipp» og Charteret slår fast at Israel må utslettes som selvstendig stat. PLO er derfor en ren nasjonal-sosialistisk organisasjon, uansett ordet «demokrati», og det er en naiv ønskedrøm å tro at dette Charter noensinne blir endret til fordel for Israel. Man kan snakke om «Det palestinske nasjonalsosialistiske arbeiderparti» som motstykke til Hitlers «Det nasjonal-sosialistiske tyske arbeiderparti» (NSDAP). PLO er verken sosialdemokratisk eller marxist-leninistisk. PLO er Yassir Arafat!

PLO’s terrorhandlinger (bortsett fra al Fatah-gruppen «Styrke 17», som utgjør Yassir Arafats personlige livgarde og «Svart September», som bl.a. har gjennomført aksjoner i Skandinavia) har etter München først og fremst vært rettet mot Israel, og Yassir Arafat har på vegne av PLO konsekvent tatt «offisiell»  verbal avstand fra internasjonal terrorisme ved en rekke anledninger. Dette er nok mest et nødvendig spill for det internasjonale galleri og gjør ikke PLO til en mindre trussel mot Israels eksistens. Aksjonene mot Israel har dels vært ordinære geriljaoperasjoner mot militære mål, dels ren terror mot sivile.

Det dreier seg om  terroraksjoner mot sivile - særlig skolebarn. Det er her snakk om terror i ren og uforfalsket nazistil, etter beste Hitleroppskrift, uansett «kloke» ord fra ulike filosofer, statsvitere og politiske kommentatorer i Norge. Denne terror er ikke på noe tidspunkt entydig  fordømt av venstresiden i Norge, eller for den saks skyld, Kristelig Folkepart. PLO - dvs. Yassir Arafat er aldri gjort ansvarlig for denne terror, som altså ellers i verden stemples som ekstrem høyrenasjonalisme, men som i Norge er et ikke-tema tiltross for at det altså dreier seg om samme type terror som de tyske nynazistene utøver mot asylmottak, eller den terror som den marxist-leninistiske, kurdiske PKK bedriver mot tyrkere i Tyskland. Hvorfor denne øredøvende taushet som hersker i norske massemedia om kurdisk terror i Tyskland? I Norge «legitimeres» terrorisme ved at det legges stor vekt på å «forstå» terroristene og å forklare hvorfor det er»nødvendig» å gi etter for deres krav.

Det har også vært tildels blodige interne oppgjør om lederskapet i PLO. Uken 30. juli - 5. august 1978 viste verden at PLO styres av og med terror, uansett hvem som rammes.
 

SVART SEPTEMBER

5. september 1972, München:
Al Fatah-gruppen «Svart September» påtok seg ansvaret for München-massakren, med 16 drepte; 11 israelere, 5 palestinere og 1 tysk politimann. Samtlige deltagerne i denne aksjonen ble etterhvert oppsporet av Mossad, og ble likvidert. Interpol fikk arrestordre på Sjefen for «Svart september», Mahmoud «Abu» Daoud Oude (Abu Iyad). f. 16. mai 1937 i Jerusalem.

Februar 1973, Jordan:
Abu (Iyad) Daoud ble arrestert i Jordan, hvor han ble dømt til døden for forsøk på statskupp i Jordan. 8 måneder senere ga kong Hussein amnesti til alle politiske fanger, og Abu Daoud ble satt på frifot og reiste umiddelbart til Algerie.

2. mars 1973, Khartoum:
5 diplomater ble kidnappet. 3 av dem ble skutt og drept under et gisseldrama. De drepte var Belgias chargé d’affaires Guy Eid, USA`s ambassadør Cleo Noel og hans forgjenger George Moore (Curtis Morris?). De overlevende var Jordans chargé d’affaires og Saudi Arabias ambassadør, Abdullah al-Malhouk. Lederen for den palestinske frigjøringsorganisasjonen Al Fatah , Yassir Arafat henstilte til den sudanesiske regjering å sette i verk «slike tiltak at en katastrofe som München-tragedien kan unngås». 8 av terroristene ble, den 24. juni 1974 dømt til livsvarig fengsel i Khartoum. President Jaafar Nimeiri omgjorde samme dag straffen til sju års fengsel, og at fangene skulle utleveres til den palestinske frigjøringsfronten som skulle se til at straffen ble iverksatt.

8. april 1973, Nicosia:
Al Fatah gjennomførte en aksjon mot den israelske ambassadørbolig i Nicosia samt et terrorangrep mot et El Al-fly på flyplassen der, hvor tre av terroristene ble drept av israelske sikkerhetsfolk.

10 april 1973, Beirut:
Israelske fallskjermjegere gikk til angrep på Al Fatah i Beirut sentrum, og drepte tre fremtredende PLO-folk og 15 andre medlemmer av organisasjonen. De drepte lederne var PLO’s offisielle pressetalsmann Kamal Nasser, og Al Fatah-lederne Mohammed Najjar og Kamel as Adwan (Abu Youssef) Yassir Arafat hadde forlatt leiligheten til Kamal Nasser 15 minutter tidligere.

21. april 1973, FN:
FN’s Sikkerhetsråd fordømte det israelske angrepet i Libanon.

21. juli 1973,  Lillehammer:
Mossad hadde noen uker tidligere fått kjennskap til en planlagt terroraksjon, hvor sporene ledet til Sverige og Norge. Ahmed Bouchiki ble drept i Lillehammer, angivelig fordi han ble forvekslet med Abu Hassan Salameh, en av hovedmennene bak München-massakren i 1972. (Salameh ble forøvrig myrdet, den 22. januar 1979, i Beirut). Bouchiki ble observert i Lillehammer sammen med et kjent medlem av «Svart September», med base i Stockhom. Mye kan tyde på at «Svart September» med dette gjennomførte en avledningsmanøvre for å føre MOSSAD på villspor, og ofret angivelig en person som ikke hadde noen tilknytning til München-saken. Men denne teorien kolliderer med hva som ellers skjedde. Den varslede terroraksjonen fant imidlertid sted et helt annet sted, samme dag som Bouchiki ble drept;

21. juli 1973, Benghazi:
Like etter avgang fra Amsterdam ble et fly fra Japan Airlines kapret av 4 palestinere og 1 japaner. Den antatte lederen, en kvinne ble drept da en håndgranat som hun hadde i vesken, eksploderte like etter kapringen. Den japanske purseren, Yoshibisha Miyashita ble skadet.  Flyet ble sprengt i luften i Benghazi, Libya, den 24. juli 1973 etter at alle passasjerne og besetning (139 personer) var sluppet fri. Flyet hadde i mellomtiden stått tre dager på flyplassen i Dubai, hvor den skadde purseren ble sluppet fri, mens kaprerne ventet på nye ordre. Kaprerne hørte intet fra sine oppdragsgivere, rett og slett fordi Mossad hadde satt dem ut av spill, enten det nå var i Lillehammer eller i Stockholm. Det ble ikke oppklart hvilken organisasjon som stod bak kapringen eller hvilket formål den hadde. De overlevende kaprere ble arrestert, men visste angivelig ingenting. PFLP benektet ansvar og tok avstand fra kapringen. Libya sa kaprerne skulle stilles for retten der.

5. august 1973, Aten:
5 personer ble drept og ca. 50 såret da to palestina-arabere, som sa at de tilhørte «Svart September» kastet håndgranater og skjøt mot hundrevis av passasjerer på flyplassen i Aten. PLO tok avstand fra attentatet, og hevdet at denslags bare skadet palestinernes sak. De to terroristene ble dømt til døden.

17. desember 1973, Roma:
Luftfartens hittil blodigste kaprerdrama, førte til 33 drepte, da 5 palestina-arabere satte fyr på et PANAM-fly og skjøt med maskinpistoler mot passasjerer som var i ferd med å gå ombord. Deretter tiltvang kaprerne seg kontrollen over en Lufthansamaskin, og 12 personer - politimenn, tollere og besetning ble tatt som gisler. En flyplassfunksjonær gjorde motstand og ble skutt. Flyet mellomlandet i Aten, hvor terroristene forlangte at de to arresterte kaprerne fra Aten, den 5. august skulle utleveres. Myndighetene gikk med på utlevering, men trakk tilbudet tilbake etter at det var løsnet skudd ombord. En såret politimann, en kvinne og et barn fikk forlate flyet. Liket av den drepte flyplassfunksjonæren ble kastet ut av flyet. Deretter mellomlandet flyet i Damaskus, på vei mot Bagdad. Flyet landet imidlertid i Kuwait. 4 besetningsmedlemmer, 6 italienske politimenn og tollere, samt en etiopisk flyger forlot flyet uten skader. PLO’s ledere sa at saken skadet deres og arabernes sak.

2. februar 1974, Karachi:
Det greske lastefartøyet «Vosi» ble kapret på havnen i Karachi. 1. styrmann Nicolas Lambopoulos og maskinsjef George Perimeris ble tatt som gisler. Kaprerne sa at de ville sprenge skipet i lufta hvis ikke de to dødsdømte terroristene fra Aten ble løslatt etter en viss tidsfrist. Den greske regjeringen sa seg villig til å omgjøre dødsdommene til livsvarig fengsel. Etter forhandlinger med ambassadørene fra Syria, Egypt og Libya gikk kaprerne med på dette, og reiste med fly til Kairo dagen etter.

3. mars 1974, Beirut:
En gruppe palestinere kapret et britisk fly med 102 personer ombord, like etter avgang fra Beirut. Kaprerne ønsket å lande i Aten, men myndighetene nektet. Pga. drivstoffmangel fikk flyet lov å lande i Amsterdam, hvor passasjerer og besetning fikk forlate flyet. Deretter satte kaprerne fyr på flyet. Like etterpå ble de arrestert. De hevdet å tilhøre «Den Palestinske Frigjøringshæren» - PLA.