SIONISME OG FASCISME.
Den
moderne sionisme og fascismen har et dramatisk skjebnefellesskap, som de færreste
er klar over; begge er uløselig knyttet til Dreyfus-saken, men på motsatt
politisk side.
SIONISME:
Sion er det gamle
navnet på Jerusalem, Kong Davids stad. Den moderne sionismen ble født som et
resultat av Dreyfus-saken i Paris i 1894, hvor den jødiske kapteinen Alfred
Dreyfus på falske beviser ble dømt som tysk spion. Den jødiske, ungarske
journalisten Theodor Herzl var tilstede som journalist. Det som virkelig
sjokkerte den unge journalisten var ikke dommen, men folkemengden utenfor
rettslokalet som vrælte "Død over jødene!". Deretter skrev han en gødende
traktat - Den jødiske stat. I 1897 klarte han å sammenkalle den første
sionistiske kongress i Basel i Sveits.
Sionismen var
opprinnelig ingen ideologi. Sionismen var verken politisk eller religiøs, og
slett ikke fascistisk inspirert eller fundamentalistisk, slik noen hevder.
Sionismen var ikke annet enn den bevegelse, som arbeidet for opprettelsen av en
jødestat, og at dette skulle skje på folkerettslig og juridisk grunnlag.
Sionismen nådde sånn sitt mål, da staten Israel ble proklamert, kl. 1400,
fredag, den 14.mai 1948, etter at FN året i forveien hadde vedtatt en
delingsplan for en arabisk og en jødisk stat. Dersom araberne hadde akseptert
dette, ville også Palestina blitt etablert som egen stat, samtidig med Israel,
men araberne hadde avvist at det i det hele tatt skulle etableres en egen jødisk
stat.
Imidlertid utviklet
Ze'ev Jabotinsky en sionistisk filosofi og politisk ideologi, som med en del
modifikasjoner kan sies å være grunnlaget for Likud. Det er bare et fåtall
europeere som kjenner noe som helst til Jabotinsky. For dem er "zionisme"
et anvendelig skjelsord, og ikke noe annet.
Noah Nissani, lederen for Jabotinsky Institute ( http://www.liberal.org.il
) skriver: "…Jabotinsky
did not have any illusions about a peaceful return of the Jews to their historic
homeland. It was clear to him that neither the historic bond of the Jews to
their homeland nor the legal status conferred by the San Remo Conference and
later ratified by the League of Nations would convince the Arabs to relinquish
even a minimal part of their extensive territory. Fra samme time den
nye staten ble etablert, den 14. mai 1948 har Israel vært i krig med sine
arabiske naboer, som ikke har hatt annet mål enn å utradere Israel fra kartet.
Intet har vært skydd i disse anstrengelser, som har vært fremmet med noe som må
12 timer senere ble Israel invadert av hærstyrker fra Syria, Irak,
Transjordania og Egypt. 5 ganger betegnes som en kollektiv arabisk psykopati.
Hver gang har araberne fått juling, og hver gang har araberne påkalt verdens
medlidenhet. Formelt sett er Israel fortsatt i krig med Syria og Irak, men det
synes som det bare er et tidsspørsmål før fredsavtale blir inngått med
Syria.
Norge er faktisk
det eneste nordeuropeiske land, hvor antisemittisme og rendyrkede nazistiske
raseteorier har vært endel av Regjeringens offisielle politikk. Jeg sikter da
til dr. Scharffenbergs gjennomførte tvangssterilisering av tatere og AUF’s
landsstyrevedtak i 1971, som brøt med tradisjonell Arbeiderpartipolitikk, og
krevet at Israel måtte opphøre å eksistere som jødisk stat, og at det
istedet skulle opprettes en palestinsk stat. Den sentrale personen i AUF i 1971,
og som stod bak dette vedtaket, var den tidligere utenriksminister, Bjørn Tore
Godal og hans styre i AUF. Da disse AUF’erne senere kom "i
posisjon", ble det straks opprettet en svært intim og offisiell kontakt
mellom Arbeiderpartiet og PLO, de senere "kanalkamerater". Deretter
gikk det jamt utforbakke med velgernes tillit til Arbeiderpartiet. Det er bare
takket være en tafatt opposisjon i strid med seg selv at AP beholdt makten så
, nesten uforstyrret i så mange år som de gjorde, før det hele raknet.
For en som vet hva
som har foregått i kulissene de siste 25 år, er det åpenbart at verken Yassir
Arafat eller Gro Harlem Brundtland hadde noe i Yitzak Rabins begravelse å gjøre.
Det var pinlig å observere at vår daværende utenriksminister, Bjørn Tore
Godal under Yitzak Rabin begravelse opptrådte som den rene "linselus",
men enda mer pinlig er å være oppmerksom på den totale taushet som
internasjonale medier og statsledere viste i forhold til Osloregjeringen og den
tilhørende "kanal".
Statsministeren
kunne forsåvidt unnskylde seg med at hun var opptatt på annet hold.
Opposisjonen, med unntak av Fremskrittspartiet, er like tafatt og lamslått som
tidligere.
Det var Peres, ikke
Rabin som var den israelske pådriveren i den såkalte fredsprosessen og som
hadde de helt store visjonene. Rabin var bokstavelig talt den forsiktige
general, som hele tiden satte sikkerheten i høysetet. Med Peres som kusk på
fredsvognen endte det hele med en solid utforkjøring, uten strategisk og
taktisk erfaring som han er, og Syria er ikke villig til å inngå en
fredsavtale, som løser Golanspørsmålet.
Sosialdemokratene
og de internasjonale sosialister er usannsynlig kreative med hensyn på å skape
nye ord og begreper uten meningsinnhold, og sanne mestere i å
"revidere" meningsinnholdet i gamle begreper. Denne språklige
"revidering" har hatt en eksplosiv utvikling de senere årene, og er
ikke annet enn psykopatologisk i sin natur, og har ingen annen hensikt enn til
stadighet å konstruere nye "virkeligheter". Motstanderne trettes ut i
en endeløs og meningsløs debatt hvor logikken har sitt utgangspunkt i rene
absurditeter og vrøvl.
Å skylde på Likud
i forbindelse med drapet på Rabin, er en absurditet, men man kan neppe vente
seg annet fra det hold. Leah Rabin er allerede utropt til sosialdemokratisk
"riksenke", men dem har vi hatt nok av, både her og der.
Virkeligheten er at
skylden og ansvaret ligger hos et psykopatisk og fanatisk presteskap på begge
sider.
FASCISME:
Dreyfus-saken er
antagelig den enkelthendelse og rettsprosess som har hatt størst innflytelse på
europisk politikk de siste 100 år.
Dreyfus-saken førte
til en bitter strid som varte i flere år, og som bl.a. dreide seg om nasjonale
interesser kom foran objektive, juridiske hensyn. Det ble bl.a. hevdet at dersom
Dreyfus var uskyldig, så var både militærvesenet og det parlamentariske
system vanæret for all fremtid. Frankrikes ære måtte gjenopprettes. Spørsmålet
var på hvilken måte. Dette ble utnyttet av bl.a. Charles Maurras (1868-1952)
som ledet en antiliberal, antisemittisk, antidemokratisk, antiindividualistisk
og autoritær bevegelse. Målet var å styrte republikken og gjeninnføre det
eneveldige monarkiet. Dreyfus-saken var i hans øyne som manna fra himmelen.
Hans landsmann
Maurice Barrès mente derimot at løsningen ikke var monarki, men lå i en sterk
fører som hadde nærkontakt med de store massene. Føreren var uttrykket for
massens tanker og følelser. Han ga opphavet til Hitlers slagord "Blut und
Boden".
I 1908 glorifiserte
den radikale, antiliberale sosialisten Georges Sorel den revolusjonære
syndikalismen ( Reflections on Violence) og bruken av vold i enhver bevegelse
som hadde en "historisk misjon". Hos Sorel smeltet den sosialistiske
venstreteori sammen med den radikale konservatisme. De ekstreme på begge sider
møter hverandre i det som Hannah Arendt kaller den ene mot alle og alle mot den
ene. Men det er en annen historie.
Men det tilhører
denne historie at Benito Mussolini selv hevdet at han regnet samtlige av de
forannevnte herrer som betydelige inspirasjonskilder.
Begrepet
"fascisme" ble skapt av Benito Mussolini, og han brukte det offentlig
for første gang i 1919. I 1922 grep han makten i Italia med ren vold. Fascisme
er ingen politisk ideologi, men i realiteten navnet på den herskerteknikk, hvor
hovedprinsippene ble beskrevet i "Il principe" av Machiavelli ( 1469
1527 ). Modellen for den fascistiske stat kan sies å være antikkens autoritære
krigerstat Sparta.
Nasjonen ( staten
eller rasen) er det eneste som betyr noe, og hvor innbyggerne står som en
urokkelig enhet bak fyrstens (Il Duce) udiskutable og absolutte autoritet.
Statens oppgave er å erobre, befeste og utvide maktområdet med vold. Folkets
oppgave er å tro, adlyde og kjempe. Men dette ligger også nær opp til hva
Yassir Arafat står for.
Fascismen var i
utgangspunktet ( 1919 ) slett ikke rasistisk, og Mussolini hadde ikke annet enn
forakt til overs for Hitlers raseteorier, noe han ga klart uttrykk for. Mellom
1922 og 1938 fikk de italienske jødene leve i fred. Men etter et besøk hos
Hitler, i mai 1938 gikk Mussolini med på å innføre antisemittiske lover i
Italia etter tysk mønster som endel av "RomaBerlinaksen". Disse
lovene trådte i kraft i september. Etter "Krystallnatten", 9.
november 1938 var det ingen vei tilbake for Mussolino. 7.000 italienske jøder
ble drept i utryddelsesleirene.
Det italienske
Holocaust-regnskapet ser slik ut (Kildene er Illustrated Jewish Civilization -
London og Cappelen Leksikon, Oslo 1977):
Fascismen og jøder i Italia
1938-46:
Antall italienske jøder: 50.000 (1939) (CAP)
Døde i KZ-leir
8.000 (1939-45) (IJC)
Eksil (I skjul)
7.000 (1938-45)
Overlevende
35.000 (1939-45) (IJC)
Fødselsoverskudd
2.000 (1939-46)
Antall italienske jøder: 52.000 (1946)
(CAP)
KONKLUSJON:
Dreyfus-saken
inspirerte Theodor Herzl til å arbeide for opprettelsen av en jødisk stat på
folkerettslig og juridisk grunnlag.
Dreyfus-saken ble
utnyttet av franske radikale antiliberale i deres arbeid for å avskaffe
demokratiet. Deres tanker og teorier inspirerte både Mussolini, Franco og
Hitler. I dette lå intet håp for den demokratiske staten Israel som er et
resultat av Theodor Herzls ikkevoldelige anstrengelser.
In order to avoid a
conflict between its Marxist anti-nationalist and Zionist-nationalist ideologies,
the Left had to ignore the presence and legitimate rights of the Arabs. However,
for Jabotinsky, who was identified with the nationalist Liberalism of the
nineteenth century, this conflict did not exist. In his view, the reconquest of
the historic Jewish homeland was morally justified by virtue of a people's right
-- one deeply-rooted in the liberal tradition (1)
to wage war and conquer, if this is necessary for the survival of the people.
Therefore, Jabotinsky
had no ideological need to ignore either the presence of the Arabs or their
legitimate rights. In his understanding, the armed conflict between the two
peoples was inevitable, simply because no people on earth will relinquish any
part of its land without fighting
Den kreative historierevisjonen til den
tidligere terroreleven og jødehateren Lars Gule, senere generalsekretær for
Human-Etisk Forbund har altså ingenting for seg. Kanskje er han fortsatt like
sinnsforvirret som da han ble arrestert på flyplassen i Beirut? Det er intet
mindre en kvalmende å lese eller høre hans irrasjonelle pølse-vev Og så
"forsker" da!