Legemiddel-
industriens rolle
Eva Rognvik, ei av leiarane i Informasjonssenteret Hieronimus i Bergen, er misnøgd med Klassekampen sin omtale av legemiddelinformasjonen på Hieronimus sine heimesider, og i det heile vår rolle i debatten om forholdet mellom pasientorganisasjonane og legemiddelindustrien.

Jon Michelet, Ansvarleg redaktør i Klassekampen

Sia Eva Rognvik vel debattsidene i Dagsavisen for å kringkasta kritikken sin, reknar vi med at det også er rom for ein kommentar frå vår side.
     
     Rognvik meiner Klassekampen «prøver å konstruere en allianse mellom legemiddelindustrien og pasientorganisasjoner innen psykisk helse». Det vi har gjort, er å referera ulike syn på kva sponsing frå legemiddelindustrien kan ha å seia for pasientorganisasjonar. Vi har intervjua leiaren for Aurora, ein organisasjon som prinsipielt seier nei takk til slik sponsing, vi har intervjua Einfrid Halvorsen, dagleg leiar i Mental Helse Norge, som meiner det er uproblematisk for organisasjonen å ta imot pengar frå legemiddelindustrien, og vi har meldt at ein forskar har trekt seg frå eit oppdrag for Mental Helse etter at ho vart kjend med sponsinga. Kva som måtte finnast av alliansar, overlet vi til lesarane å vurdera.
     Rognvik skriv at Informasjonssenteret Hieronimus «ble klaget inn til Statens legemiddelverk fordi internettsiden til organisasjonen inneholdt positiv informasjon om medisiner», og ho fortel vidare at «det var Klassekampen som regisserte og framstilte saken som om det var Statens legemiddelverk som hadde funnet dette klanderverdig».
     
     Så langt vi kjenner til, er ikkje Hieronimus «klaget inn til Statens legemiddelverk». Men vi oppdaga overraskande legemiddelinformasjon på heimesidene til Hieronimus, overraskande først og fremst fordi det såg ut til å vera ei noko uklar blanding av faktaopplysningar, personlege erfaringar og råd til brukarar, som gav eit anna inntrykk av særleg eitt legemiddel enn det vi fann i Felleskatalogen. Dette gjorde det for vår journalist naturleg å ta saka opp med Statens legemiddelverk for å undersøkja om dette kunne vera i strid med lovreglar på området. Etter vår vurdering ein heilt vanleg journalistisk metode i ei slik sak. Både juridisk og medisinsk sakkyndig i Legemiddelverket reagerte med undring på det vi hadde funne, noko vi refererte i vår avis.
     
     Vi fekk vita at Legemiddelverket ville sjå nærare på saka. Da var det også naturleg å informera våre lesarar om kva som vart resultatet av Legemiddelverket si vurdering. Torsdag 31. januar omtalte vi det brevet Legemiddelverket hadde sendt til Hieronimus. Vi gjorde det klart at det ikkje var funne noko som var i strid med regelverket. Vi fann det også naturleg å referera at Legemiddelverket rådde Hieronimus til å gjera visse endringar. I brevet frå Legemiddelverket står det mellom anna: «Statens legemiddelverk er imidlertid av den oppfatning at deler av informasjonen fremstår som uheldig og oppfordrer til bruk av medikamenter ...».
     
     Rognvik hevdar at «Klassekampen nektet også Hieronimus å benytte sin tilsvarsrett i saken da den ikke passet inn i med hva avisen ønsket». Kva ho meiner med det, er noko uklart for oss.
     
     Da vi skulle omtala brevet frå Legemiddelverket, kontakta vi også Rognvik for å få hennar kommentar. Ho valde å ikkje svara på våre spørsmål om korleis Hieronimus ville forholda seg til råda frå Legemiddelverket. At vi ikkje ønskte å trykkja ein kommentar frå Rognvik som ville blitt ståande som eit «goddag-mann-økseskaft» i forhold til vårt spørsmål, oppfattar vi som vanleg journalistisk praksis. Ho vart oppmoda til å skriva debattinnlegg til Klassekampen dersom ho ønskte ein vidare diskusjon om saka.
     Så langt kan vi ikkje sjå at vi har fått noko debattinnlegg frå Rognvik. Ho står sjølvsagt fritt til å føra debatten vidare i andre aviser, vi må ha lov til å ønska at debatten blir ført på eit så sakleg grunnlag som mogeleg.