I s l a m

Innledning

Islam, eller hva vi ofte kaller muhammedanismen, er stiftet av Muhammed. Han var født i Mekka omtrent år 570 e. Kr. og døde i Medina i 632 e. Kr. På denne tid hadde jødiske og kristne menigheter dannet seg gjennom flere hundre år rundt om i Orienten, også på den arabiske halvøy. Muhammed hadde vært i kontakt både med jøder og kristne. Men hans kjennskap til disse religioner har vært mangelfull og misforstått, hvilket naturligvis også kan ha sin grunn i at de jøder og kristne han kom i kontakt med selv, hadde mangelfulle kunnskaper i sin tro.

Bibelen var ikke oversatt til arabisk på denne tid. "Det eiendommelige for Muhammed er at han således forener arabisk etikk og kultus med jødisk-kristelig, og at denne forening åpenbart forekommer ham selv ganske selvfølgelig. Det forenende punkt er Allah, guden for araberne og for de eldre religioners folk. Selve navnet var ikke noe nytt; det er egentlig sammentrukket av al-ilah og betyr "Guden"." (Professor Johs. Pedersen).

Muhammed ble stifteren av en religion som stilte seg sterkt kritisk til jødedommen, litt vennligere til kristendommen - i hvert fall i teorien; og det til tross for at han hadde hentet en vesentlig del av sine tanker fra disse religioner blandet opp med gamle arabiske religionselementer.

Ifølge Muhammeds oppfatning er Koranen, islams hellige bok, stykkevise meddelelser av den i himmelen oppbevarte original. Meddelelsen formidles Muhammed ved en engel, som i de eldre stykker kalles "ånden" senere "Gabriel".

Men Koranen tar sitt utgangspunkt i Muhammeds opplevelser og daværende politiske forhold; men dette synes ikke å ha forårsaket hverken Muhammed eller hans tilhengere vanskeligheter. En ortodoks tolkningstradisjon festnet seg i løpet av 900-tallet, og denne tolkningslitteraturen leses og studeres fortsatt ved dagens islamske universiteter og har ikke gjennomgått synderlige forandringer.

Den politiske og fundamentalistiske tolkningstradisjon vil legge grunnen for en verdensomspennende islamsk stat. Reformvennlige og liberale retninger studerer Koranen i lys av historiske forhold. Disse trekker et skille mellom Koranens evige og uforanderlige substans og forordninger som er bestemt av forhold på 600-tallet.

Nye retninger i 1970 og 80-årene vil la Koranens budskap være selve grunnlaget for vidtgående sosiale reformer og markerer klar avstand både til ortodoksiens tusenårige rettstolkninger og til de nye politiske og militante tolkningene.

Den ortodokse Koran-fortolkning vinner imidlertid fremgang i muslimske land hvor vestlig innflytelse har gjort seg gjeldende, f.eks. Pakistan, Iran og Egypt. For tiden pågår kamper i Algerie mellom ortodokse fundamentalister og de politiske makthavere. Karakteristisk for dagens muslimer er at de vil ha del i Vestens teknikk og økonomi, men samtidig forkaster de vestlig livsstil og kultur. Muslimene antar å kunne forene Vestens, Europas økonomiske og sosiale goder med islamsk tro og rettssystem.

Sharia, den hellige lov, danner grunnlaget for samfunnet. Sharia består av Koranen selv, sedvanen og rettsregler. Det dannet seg tidlig slike samlinger av sedvaner, og de er gjenstand for en ærbødighet som setter dem nær opp til Koranen i verdighet. Idealet er at Koranen og sedvanene også skal være lov i samfunnet, f.eks. straffelov. (Sharia skal omtales senere.)

Dermed får man en teokratisk stat, som f.eks. Iran. Teokrati er en regjeringsform hvor staten styres etter guddommelige lover, som tolkes av profeter og religiøse ledere. Det kan ikke da skilles mellom de religiøs-etiske regler og statens lover. De er ett og det samme.

Islamsk religion og kultur

I Koranen sier Allah til profeten (Muhammed): "Vi har sendt deg som forkynner og advarer til alle mennesker." Kap. 34, 27. Disse ord oppfattes av muslimsk teologi som uttrykk for Islams krav om å være en verdensreligion. Muhammed selv hadde neppe tenkt på annet enn å være en religion for araberne, men senere tider har utvidet forståelsen av verset (prof. Johs. Pedersen).

Islam ble imidlertid ikke en religion som omskaper menneskenes hjerter ved forkynnelse og omvendelse. Islam kunne nok utbres ved påvirkning, men det var ikke det viktigste middel. Islam skulle utbres ved sverdet, gjennom kamp og krig. I kap. 9,5 finner vi det kjente Sverdets vers: "Men, når de fredlyste måneder er til ende, så drep avgudsdyrkerne hvor dere finner dem, pågrip dem, beleir dem, legg bakhold for dem overalt!"

I kap. 2,212 sies det: "Det er foreskrevet dere å kjempe, selv om dere føler motvilje." Hele det norske folk befinner seg i vantro etter muslimsk syn, men forsåvidt som det norske folk er kristent, er det "bokens" folk, eller paktsfolk (sammen med jødene), som har rett til å bevare sin religion, men skal anerkjenne islams overhøyhet. "Bekjemp dem som ikke tror på Allah og Dommens dag, som ikke forbyr det Allah og hans sendebud har erklært forbudt, og som ikke bekjenner sannhets religion, til de punger ut med tributt i ydmykhet." (Koranen 9,29).

Kristendom og jødedom stemples som religioner av lavere rang. Kristne og jøder skal ydmykes ved å betale skatt til muslimene. Verre står imidlertid agnostikerne, ateister, humanetikere m.v. siden de har forkastet kristendommen og derfor ikke hører til "bokens folk". De må komme i avgudsdyrkernes eller vantros kategori. Det må formodes at disse hører til dem som skal drepes, jfr. ovenfor.

Det er en underlig skjebnens ironi, at de som heftigst bekjemper kristendommen i Norge, samtidig er dem som ivrigst går inn for uhindret adgang for fremmede religioner og folkeslag i landet, blant disse en religion som lærer at de selv skal drepes. Men dette er de neppe klar over, enten vi finner dem i Stortinget, kommunestyrer, på partikontorer eller hvor det nu kan være. For humanetikere, som skarpest av alle bekjemper kristendommen, burde dette være en rystende oppdagelse.

Islam deler verden i to

Den ene del er det islamske fellesskap, Dar-Al-Islam, den annen del er verden utenfor, Dar Al-Harb, krigens fellesskap, Sverdets verden, den verden som fremdeles styres av hedninger og vantro (kristne, jøder, agnostikere, ateister, humanetikere og tilhengere av alle andre religioner), og hvor lovene ikke er basert på Koranen og tradisjonen. Den islamske verden skal erobre Sverdets verden gjennom Jihad "hellig Krig".

Muhammed gjorde Hellig krig til en plikt for de troende. (Johs. Pedersen). Det er ofte Vesten som er målet for "Hellig krig". Mellom de to verdener er og skal det være kontinuerlig krigstilstand. Forlik og våpenhvile kan inngås midlertidig, men fred kan det aldri bli før alle hedninger og vantro er undertvunget.

Når en muslimsk hær invaderer et nytt land, får det ikke-muslimske folk tre muligheter: De kan gå over til den islamske tro og oppgi deres egen religion. Jøder og kristne kan beholde deres gamle tro, men de betraktes som annenrangs borgere og må betale en stor årlig skatt. Eller også vil alle menn i kampdyktig alder bli halshugget, alle kvinner og unge gutter solgt som slaver.

I vår tid kan det naturligvis diskuteres om de vil gå så langt med det tredje alternativ som i tidligere tider. Men en eller annen form for vold og tvang må man regne med. Det meldes stadig i pressen om forfølgelse og drap på annerledes troende i muslimske land, så drap skal man ikke utelukke.

Men i første omgang skal Vesten invaderes av flyktninger og gjestearbeidere; der skal bygges stadig flere moskéer, muslimene skal økes i antall. Så skal landene enten overtas gjennom politiske partier og valg, gjennom dannelse av egne muslimske stater i vedkommende land (f.eks. muslimske enklaver i Norge, Sverige, Danmark eller England) eller jihad i form av terror, eventuelt regelrett krig. Jihad kan anta forskjellige slags former.

Muslimene har her Muhammed selv som forbilde. Han og hans folk anrettet regelrette massakrer av annerledes troende i Medina. Mens annerledes troende tvinges til overgang til Islam (Koranen sier riktignok at ingen skal tvinges, men det skjer likevel i praksis) er det straffbart for en muslim å omvende seg til kristendommen - endog dødsstraff anvendes.

Jihad, "Hellig krig", kan føres med fanatisk offervilje, både fordi religiøs glød alltid er en sterk drivkraft, og fordi enhver muslim som faller i "hellig krig", går direkte til paradiset. Man vil huske meldingene fra krigen Iran-Irak at iranerne sendte gutter ut i minefeltene for å sprenge vei for soldatene. Sett fra kristent synspunkt er dette barbariske grusomheter, men de religiøse ledere i Iran ser det naturligvis ut fra Koranens løfte om paradiset.

Man må bare forundre seg over at ikke de muslimske ledere selv ofret seg i minefeltene for å sikre seg en hurtig inngang til paradiset, men istedet lar barn gå en slik grusom død i møte. Jihad, "Hellig krig", kan ta til når muslimene utgjør 10% av befolkningen. I følge Koranen kap. 8 v.66 lover Allah:

"Hør profet! Anspor de troende til kamp! Finnes der tyve standhaftige blant dere, vil de vinne over to hundre! Er der hundre blant dere, vil de overvinne tusen av de vantro! For de er folk som intet forstår!"

Allah har altså lovet muslimene seier når de utgjør 10% av befolkningen. Men i virkelighetens verden begynner kampen på forskjellig måte lenge før muslimene har nådd 10% av landets befolkning. En hersker i et muslimsk land kan selv proklamere Jihad mot de vantro, selv om disse ikke har angrepet først. Men krigshandlinger kan ikke åpnes før de er blitt tilbudt fredelig forlik eller underkastelse. Islams mål er å integrere Europa i den muslimske verden.

I Storbrittania har muslimer krevd eget parlament og brent det engelske flagg foran parlamentet. Lederen for dette islamske "parlament", Kalim Seddiqui, har offentlig beskrevet hvordan han vil opprette en muslimsk stat i Storbrittania. Dette skal inkludere flerkoneri, ubegrenset adgang til skilsmisse for menn, adskillelse av kjønnene på arbeidsplasser og offentlige transportmidler (Dagen 21/1-92).

Mellommenneskelige forhold

Urett begått mot muslimer skal hevnes. Muhammed var fra Mekka, hvor han møtte stor motstand. Han flyktet til Medina sammen med sine tilhengere. De hadde ingen eiendom, og de økonomiske forhold var vanskelige. De la seg derfor etter en gammel arabisk skikk å røve karavaner for å brødfø seg på denne måten. Særlig la de sin elsk på karavaner fra Mekka som gjengjeld for de lidelser Muhammed og hans tilhengere hadde gjennomgått der. Sett fra kristent synspunkt er dette en høyst forunderlig praksis. Jesus tok avstand fra alt som kalles tyveri og hevn.

Men dertil kom en annen side ved saken. Det er ikke nødvendig at hevnen rammer den person som har begått uretten. Det viktigste er at den part som den skyldige tilhører, blir skadet, likegyldig hvem det er. Da forstår man Jihad og alle gisselaksjoner de senere år. Uskyldige mennesker blir tatt som gisler, drept eller innesperret i årevis på ukjent sted. Lockerbie-aksjonen er ganske i overensstemmelse med muslimsk anskuelse. "Den store satan", USA, skulle rammes. Da sprenger de istykker et fly og dreper mengdevis av uskyldige mennesker.

Koranen befaler blodhevn. I kap. 2, 173 står det: "Dere som tror, det er foreskrevet dere gjengjeldelse for drap, fri for fri, slave for slave, kvinne for kvinne." Blodhevnen kjenner vi fra det norrøne hedenskap. Kristendommen gjorde slutt på det, og overlot rettsforfølgelse og straff til samfunnet gjennom domstoler og øvrighet. Dermed fikk den slutt på de endeløse ættefeidene med drap på uskyldige mennesker. Med muslimene kommer dette barbari igjen inn i vårt land.

Her må sies noen ord om sharia. Koranen og sedvanen (tradisjonen) kunne ikke løse alle omstridte spørsmål, spesielt ikke i juridisk henseende. Det utviklet seg rettsskoler, i alt fire, som ikke avviker mye fra hverandre. Koranen, sedvanen og rettsreglene utgjør til sammen sharia, den hellige lov, helheten av Allahs forskrifter for muslimenes handlinger. Den omfatter pliktlære, gudsdyrkelse, rett og politikk.

Man skiller mellom en plikt den enkelte har og den plikt som flere skal utøve sammen, f.eks. "Hellig krig". Den fastlegger nøyaktig hvem som er forpliktet til bestemte handlinger. Sharia er aldri blitt kodifisert. En muslims liv blir dermed regulert inntil detalj av regler for alle slags tilfeller. Det blir kasuistikk, dvs. ikke som i kristendommen grunnleggende, allmene moralske regler som f.eks. det dobbelte kjærlighetsbud, og andre bud som man selv må finne en handlemåte ut av, men en mengde regler for hvert tilfelle, hvert casus som kan oppstå.

Det sier seg selv at religionen og de religiøse ledere får en sterk, ja overveldende makt over mennesker på den måten. De religiøse ledere avgjør nemlig hva den rette handlemåte er.

Æren spilte en stor rolle i araberens liv - han kan ikke leve med skam. Derfor må æren gjenopprettes ved hevn. Sterkest trer dette frem dersom et drap er begått: "Blodhevnens lov står over alle andre i arabernes liv." (Johs. Pedersen). Dette er da kommet inn i islam. Koranen har som ovenfor nevnt en egen bestemmelse om dette i kap. 2, 173. Man må derfor ikke forundre seg over de mange drap som muslimer gjør seg skyldige i. Det er en del av deres religion.

Dersom en nordmann eller nord-europeer skulle begynne å snakke om sin "ære", vil han ta seg komisk ut. Æren betyr i kristendommen ingenting; der vil slikt bli betraktet som selvopphøyelse og hovmod. Kristendommen setter beskjedenhet, langmodighet og tålmodighet istedet. Man kan minnes Jesu ord om at den som vil være stor, skal være alles tjener; og at de saktmodige er salige.

Den urett som skal hevnes, kan være annet enn ære, vold og drap. En mann og en kvinne som hadde skrevet smededikt om Muhammed, ble begge drept av Muhammeds folk. Her er forbildet for Salman Rushdie-saken.

Om de berømte "Sataniske Vers" skriver professor Kåre Langvik-Johannesen: "Disse sto opprinnelig i Koranen, men ble senere fjernet av Muhammed. Det er jo noe vanskelig å forstå hvorledes erkeengelen kunne begå en slik feil i sitt diktat; og hvorledes skal man forholde seg til troverdigheten i påstanden om at det ikke var Gabriel, men Satan som hadde hvisket Muhammed disse versene i øret!" (Morgenbladet 23/11-91).

Som alle vet, er jo dødsdommen over Rushdie gang på gang gjentatt. Det har ikke hjulpet at mannen har beklaget og erklært seg som muslim. Forklaringen på dette finner vi imidlertid i en uttalelse av den muslimske leder Shamsad Hussein Rizvi: "Dødsstraffen over bokas forfatter er en ordre fra Koranen, som alle islamske prester, uansett retning er enig i. Den som fornærmer profeten, skal straffes med døden.

Dette er ikke ayatollah Khomeinis personlige ordre, men en direkte utlegning av skriften.", (Telemark Arbeiderblad 18/2-89). Det er altså ikke spesielt fanatiske muslimers synspunkter, men simpelthen muslimsk tro, Allahs åpenbarte vilje.

Arbeiderpartirepresentanten i Skedsmo kommunestyre, Sayed Bukhari, sa da også at Salman Rushdie selvsagt måtte drepes: "Muslimsk lov krever en slik straff. Enhver muslim må være villig til å drepe forfatteren om han har anledning. Jeg støtter Khomeinis ordre fullt ut. Vi er en milliard muslimer mot en mann." (Verdens Gang 23/2-89).

I Dagsrevyen ble tilfeldige pakistanere i en forretning i Trondheim spurt om de ville drepe Rushdie dersom de fikk høve til det. Dertil svarte de unge menn helt selvsagt, uten å nøle: "Ja!". Bare noen ganske få muslimer tok avstand fra dette. Drapsordren er i overensstemmelse med deres tro og er derfor selvsagt. Allah befaler!

Arbeiderpartiets reaksjon var ynkelig. Fru Brundtland sa bare: "Dette går ikke an." (Dagsrevyen). Det var det hele. Andre politikere var tause.

Den engelske regjering bruker millioner av kroner på å flytte Rushdie fra sted til sted i hemmelighet. Man må spørre om en stat har råd til dette? Eller skal muslimene få lov til å drepe hvem de finner for godt; som etter deres mening har krenket profeten?

Men ikke bare Rushdie skal rammes. Den japanske oversetter av boka ble drept med flere knivstikk, og den italienske oversetter ble nesten drept, men overlevde. Politiet fant at forlagsdirektør Nygaard måtte få ekstra beskyttelse når rettssaken om boka kom opp, da Nygaard stod på muslimenes dødsliste.

Politikernes, biskopenes, lærernes, Kvinnefrontens, redaktørenes og journalistenes fargerike fellesskap er farget rødt av ofrenes blod. Det forunderlige er at norske stortingsrepresentanter har vært helt tause omkring disse forhold. Hvordan har politikerne, biskopene, redaktører, journalister, lærere m.v. tenkt at de skal kunne ha fellesskap med disse mennesker?

Det merkelige var at heller ikke ytringsfriheten fikk vi høre noe om fra politikerne og andre på den siden. Forfatteren og marxisten Jon Michelet uttalte til Morgenbladet 24/2-89: "I denne aktuelle saken er jeg imidlertid villig til å fire på hellige prinsipper om ytringsfrihet. Jeg akter ikke å stå på barrikadene og vifte med flagget "ytringsfrihet" hvis resultatet blir rasisme." Argumentet er søkt. Fra andre forfattere hørte vi ikke ett ord.

Av andre mellommenneskelige forhold kan nevnes: "Tyven, mann som kvinne, hugg av deres hender, som en gjengjeld de har fortjent, og som en preventiv straff fra Allah." (Koranen, kap. 5,42). Denne straff var forbudt under engelskmennenes styre i India, men er innført i Pakistan igjen. Dette er også en del av den kultur muslimene skal "berike" det norske folk med.

Forholdet mellom kjønnene

Muslimene ønsker å holde kjønnene mest mulig adskilt. Kvinnene har ikke adgang til moskeen, de må sitte på galleriet og adskilt ved et forheng når mennene ber.

Den muslimske generalsekretær i Norge, Nazir Ahmad Qaderi, sier: "Muslimer ønsker å holde kjønnene mest mulig adskilt. Jeg mener at gutter og jenter ikke skal undervises i samme klasser." (Morgenbladet 4/2-88). Som nevnt fikk de dette igjennom her i landet, uten protest fra fru Brundtland, Kvinnefronten, lærerne, biskopene, redaktørene og journalistene og andre tilhengere av "fargerikt fellesskap".

Likestillingen har altså disse folk ikke ment alvorlig. "Kvinnen betraktes i Koranen absolutt som mannen underlegen. Han er hennes herre, og hun skal vise ham lydighet. Hun må ikke vise seg for fremmede menn, hvorfor kvinnenes værelser i hjemmet er utilgjengelige for sådanne---." (Johs. Pedersen). Kontakt med muslimske kvinner er livsfarlig. I Koranen kp. 4,38 heter det: "Mannen har autoritet over kvinnen, fordi Allah har gjort den ene den andre overlegen, og på grunn av de utgifter de bærer.

Derfor skal rettskafne kvinner være lydige og bevare det som er hemmelig, fordi Allah ønsker det bevart. Dem, fra hvem dere frykter oppsetsighet, skal dere formane, gå ikke til sengs med dem, og gi dem stryk. Hvis de så er lydige, så forfølg ikke saken."

Kvinnen er altså underkastet mannens herredømm. Setter hun seg imot det, skal hun ha bank. Ikke merkelig da at man ofte kan lese om muslimske menns mishandling av deres kvinner.

Alt dette strider mot kristendom, norsk kultur og norsk lov. Når kvinnen behandles annerledes enn mannen, er begrunnelsen at det ulike skal behandles ulikt. Innføringen av sløret ble begrunnet med behovet for å gi kvinnen privatliv og beskyttelse. I praksis er det en form for fangenskap. Ifølge sharia - den hellige lov - er kvinnen utelukket fra å opptre i det offentlige liv, kan ikke arbeide sammen med menn, ikke kjøre bil, heller ikke være eneste passasjer i en bil.

Kroppen skal alltid tildekkes av klær, og har hun menstruasjon, er hun uren og dermed utelukket fra å lese i Koranen. Den før omtalte Qaderi sier at kvinnen er høyt aktet av islam. "Kvinnen har fire roller: mor, søster, datter og hustru. Mannen ærer og respekterer sin mor over alle andre. Han har et nært forhold til sin søster og endog plikt til å forsørge henne. Hans datter er en del av mannens hjerte, konen er hjemmets dronning". (Morgenbladet 4/2-88).

Utenom de fire roller Qaderi tildeler kvinnen, har hun altså ingen roller i samfunnet. Det er forferdende at politikerne, biskopene og Kvinnefronten ingenting har å si til denne religions totale kvinneundertrykkelse.

En muslim har rett til å ha inntil fire koner, og dertil et ubegrenset antall konkubiner (friller, elskerinner). En mann kan når som helst skille seg fra sine koner. Han behøver bare tre ganger si at han vil skilles, trenger ikke å oppgi noen grunn, og det spiller ingen rolle om han sa det i spøk, var full eller ble tvunget. Ordene er i seg selv en forpliktende rettshandling.

Profeten sier riktignok at skilsmisse er frastøtende for Allah, men skilsmisseprosenten er likevel høy, i Egypt gjennomsnittlig 30%, i byene enda høyere. Det sier seg selv at dette gir mennene en forferdelig makt over kvinnene. På slike premisser er det lite igjen for kvinners frihet. Etter norske begreper kan man ikke betegne dette med at kvinnen er "høyt aktet". Hun er tvertimot sterkt undertrykt.

Kvinnens "avhengighet av mannen trer grelt frem i skilsmisseloven, idet hun selv ikke kan kreve skilsmisse, mens mannen kan oppløse ekteskapet ved et ord". (Johs. Pedersen). Om mannen er notorisk koneplager, hjelper ikke.

Koranen sier videre i kap. 4,19: "Hvis noen av deres kvinner begår usømmelighet (hor), skal dere kreve fire vitner mot dem. Hvis de avgir vitnesbyrd, så hold dem i husarrest til døden henter dem, eller Allah finner en utvei for dem."

Altså kan ekteskapsbrudd for kvinnen straffes med livsvarig husarrest. I kap. 24,2 heter det: "Horkvinnen og horkaren, gi dem hver hundre piskeslag. La ingen medlidenhet for dem gripe dere når det gjelder Allahs religion,- om dere tror på Allah og Dommens Dag. Og la en gruppe troende overvære deres avstraffelse". Man kan undre seg på hva stortingsrepresentanter, kvinnesaks-kvinner og biskoper sier til dette? Er det overhodet mulig å overleve en slik grusom avstraffelse? Utroskap kan også straffes med døden. (Dag Bredal, Morgenbladet 21/1-88).

I Arbeiderbladet 11/2-89(?) står å lese en reportasje fra Iran og Pakistan at pisking og amputasjon er innført som straff, mens steining og korsfestelse er lovfestet som henrettelsesmetoder ved siden av henging og skyting.

I Pakistan er det også nylig dødsstraff for å kritisere Muhammed; tidligere var det livsvarig fengsel. Det gjelder altså ikke bare blasfemi, men bare kritikk av profeten kvalifiserer til dødsstraff.

Muslimene dyrker jomfruen

Neppe noe sted i verden voktes jomfrudommen med større fanatisme enn i muslimske land. Det er mengdevis av forferdelige historier om foreldre og brødre som dreper familiens datter på mistanke om at hun er vanæret. Man kan spørre: Hva med muslimske menn? Vanæres ikke de dersom de skulle ha kjønnslig forbindelse med kvinner når de selv ikke er gift? Det ser ikke slik ut, jfr. deres rett til konkubiner.

Kan mennesker med en slik religion og kultur tilpasses et europeisk samfunn? Nei! Enten må den europeiske kultur (med kristendommen som fundament) vike, eller også islam.

Politikerne svikter sitt ansvar

Dette fører oss over til Stortinget, landets lovgivende organ. Stortingsrepresentantene forholder seg tause om alle innvandrerspørsmål, til tross for at det vrimler av problemer og en stortingskomite har etterlyst fra vedkommende departement (Kommunaldepartementet) en redegjørelse for religions- og kulturproblemer.

I "Innstilling til Stortinget nr. 5 1988-89" fra Kommunal- og miljøvernkomiteen om innvandringspolitikken (se også "St. meld. nr. 39 for 1987-88") sies det s. 18: "Komiteen saknar ei drøfting i meldinga om innvandrargruppene sin religiøse og kulturelle bakgrunn og korleis spørsmål omkring minoritetsgruppene sin religionsutøving t.d. kan innpassast i eit samfunn med statskyrkje.

Meldinga burde også ha drøftet kva slag konfliktar og eventuelle vanskar dette eventuelt kan gi seg utslag i, rettsleg og praktisk. Komiteen meiner det er viktig at religiøse spørsmål knytta til minoritets- og majoritetsfolkegruppene blir diskuterte, slik at dei ulike gruppene får best mogeleg kjennskap til kvarandre sin religion, og dermed legge grunnlag for gjensidig respekt."

Denne uttalelse omgår problemet - naturligvis med vilje. Statskirken er ikke noe problem i denne sammenheng. Problemet er hvordan en slik religion kan innpasses i et land med demokrati, humane lover, ytringsfrihet, likestilling av kjønn og menneskers likerverd. Det var dette komiteen skulle sagt.

Såvidt vites, er denne "etterlysing" ikke blitt fulgt opp av Kommunaldepartementet, men stortingsrepresentantene har da heller ikke selv gjort noe for å få saken belyst. Stortingspolitikerne iakttar 100% taushet om disse ting. Innstillingen fra Kommunalkomiteen er datert 8. oktober 1988 og undertegnet av John S. Tveit, Kjellbjørg Lunde og Lars Velsand. Nu er skolens folk bragt i store vanskeligheter, politiet har hendene fulle, og vanskelighetene i sosial-vesenet er faretruende store. Hvor lenge tror stortingspolitikerne at de kan lure seg unna det hele ved taushet?

Når man vet at muslimske barn pugger Koranen til de omtrent kan den utenat, og at de innprentes til å tro det Koranen lærer dem er Allahs uttrykkelige vilje, hvordan kan da politikere, skolefolk, biskoper, redaktører, journalister, sosialarbeidere og hvem det måtte være, tro at disse skal tilegne seg og leve etter kristne og humane prinsipper, norsk kultur og lov? Tror virkelig stortingsrepresentantene at Koranen og muslimenes hellige lov ingen virkning får på barnas tankegang og oppførsel?

Etter 1994 er innstrømningen av utlendinger økt betraktelig. Flere ganger er det meldt om menneskesmugling av betydelig format. Regjeringen Bondevik åpnet slusene mer enn før, og situasjonen er slik at kommunene verken har penger eller plass til flere innvandrere. Samtidig mangler kommunene penger, både til eldreomsorg og andre sosiale tiltak. Men partiene vil ingenting gjøre med det.

FRP har dog foreslått innstramninger og bedre kontroll med innvandringen, men får aldri støtte fra noen av de andre partiene i Stortinget.

Muslimske kvinner har også offentlig betegnet norske kvinner som horer. Denne elskverdighet utviser de mot kvinner og menn i det norske folk som underholder både dem og deres familier. Men politikerne på Stortinget og i regjeringen har ingenting å si til uforskammethetene og fornærmelsene; stortingskvinnene og Kvinnefronten er kanskje enige? Er det derfor de tier?

Hadde det vært noe tak i politikerne, ville disse innvandrerne bli utvist umiddelbart. Tvangsekteskap og vold mot unge innvandrerkvinner som ikke vil finne seg i tyranniet, er gang på gang kommet opp; men stortingsrepresentantene later som om de ikke vet noe som helst.

Tidligere justisminister Odd Einar Dørum presterte i januar 2000 å si på TV at det ingen steder står i Koranen, at kvinner kan mishandles. Dørum var altså totalt uvitende om hva som står i Koranen; for der står nettopp det motsatte. Men slik er alle politikere. De er totalt ignorante i religiøse saker. Men de vil heller ikke kan kunnskaper om slikt. Får de det, så kunne de bli nødt til å handle. Men feige og unnfallende som de er, vil de ikke det.

I april 2000 uttalte politimesteren i Oslo, Ingelin Killengreen, at 80% av forbrytelsene i Oslo ble begått av innvandrerungdom. Slagsmål og knivstikking er blitt alminnelig mellom grupper av innvandrerungdom; og nylig ble det meldt om skyting i Oslos gater mellom innvandrergrupper; noe som var uhørt i Norge før, og uhørt blant norsk ungdom. Regulær krig i Oslos gater, det er våre politikeres feige verk.

Innvandrerne står også for det aller meste av narkotikatilførselen hit til landet. I TV fikk vi nylig høre innvandrerungdom sette frem ultimatum til politiet. Dersom politiet ikke øyeblikkelig sørget for å ta de "andre" ungdommene, vil de selv gå til aksjon. Frekkheten går over all forstand. Har man noensinne før hørt her i landet folk stille ultimatum til politiet? En saktmodig politiinspektør påpekte dette, men justisministeren og politikerne glimret med sitt fravær.

Naturligvis har NRK,TV og radio ikke intervjuet justisminister Hanne Harlem om dette. Og Harlem har selv ikke tatt initiativ til å uttale seg, såvidt man har kunnet se. Vi styres av barn. Mediafolkene beskytter politikerne mot pinlige spørsmål angående innvandrerne.

Våre politikere ligner maneter. Som kjent driver manetene med strømmen i havet. De kan aldri gå imot strømmen, men gjør noen slappe bevegelser, snart i en - snart i en annen retning, men har intet mål de beveger seg imot. På samme måte er det med våre politiske maneter.

Ungdommen må ta fatt. De må ved valgene sørge for å organisere seg og stemme ut av Storting og kommunestyrer de umoralske og dvaske politikerne. Vi må - både gammel og ung - stemme på partier som har moralsk ryggrad, sjelelig og åndelig kraft ti å snu utviklingen og stanse hele innvandringen til vårt land, ellers blir fremtiden kaos og ødeleggelse for kommende norske generasjoner.

Norge er det norske folks eiendom, ikke utlendingers!

Dette forsto Håkon S. Magnusson. Da kongen i 1319 lå for døden, lot han sine riksråder og adelsmenn sverge på det hellige kors og sakramentene at de ikke skulle slippe utlendinger inn i rikets festninger og ombud. Men adelen var egoistisk, tenkte først og fremst på sin egen fordel - slik våre politikere gjør idag - og landet kom under fremmed herredømme 500 år. Det kan skje igjen.

Kildehenvisninger 

"Koranen". Norsk-arabisk utgave tilrettelagt i oversettelse av Einar Berg, Universitetsforlaget 1980.
"Koranen i utvalg" av professor Wilhelm Schencke, utgave 1989.
"Illustrert religionsshistorie", Gads Forlag, København 1948. Artikkel om islam av professor dr. philos. & theol. Johs Pedersen, professor i semittisk ved Københavns Universitet.
"Die Religion in Geschichte und Gegenvart", Tubingen 1959. Bind III. Islam. s. 907 ff. av professor dr. A. Schimmel.
"Kirkeleksikon for Norden", Århus 1904, Bind II, s. 839 ff. om Koranen, artikkel av professor dr. philos. & theol. F. Buhl, professor i semittisk filologi ved Københavns Universitet og Bind III. s. ff. (Århus 1911), artikkel om Muhammed av samme professor.
Carl Grimberg, "Menneskennes liv og historie". Cappelens forlag 1956. Bind 7, s. 141 ff. Muhammed og islam.
Dag Bredal. Artikler om islam i Morgenbladet 19.21.22. januar og 4. februar 1988.
Professor Kåre Langevik-Johannesen. Artikkel om islam. Morgenbladet 23. november 1991.
Arbeiderbladet 11. februar 1989. Artikkel: Hellig pine.
Arbeiderbladet 1. mars 1989. Artikkel: Troens terror.
Dagen, Bergen 6/3-90 Artikkel av Arvid Bentsen
Dagen, Bergen 19/7-90 Artikkel av Vidar Norberg
Dagen, Bergen 27/9-90 Artikkel av Jan Rantrud
Dagen, Bergen 21/1-92 Artikkel av Jan Rantrud
Morgenbladet, 25/2-89. Intervju med Jon Michelet.
Morgenbladet 26/3-86. "Påbud og forbud i den islamske republikken (Iran)".
Jyllandsposten, Danmark. 15/9-91. "Hellig krig obligatorisk".
Politiken, Danmark. Kronikk: "Islams sværd er islams verd". 10/2-88
-------------------------------------------------------------------
Den Norske Forening:
----------------------------
Utvidet artikkel av prost Olaf B. Dahl. Han ble av biskop Grønnigssæther beskyldt for illojalitet og tapte påfølgende rettssaker. Resultatet ble at han måtte betale hundretusener i erstatning.
(Artikkelen er forkortet).